Jeg var så frustrert på gubben idag når jeg våknet at han skal være glad han ikke var hjemme , noen ganger kunne jeg ha revet av han det lille håret han har igjen. I går kom min nest eldste sønn og fortalte at han hadde fått en legetime i dag , og siden jeg ikke er så begeistret for at han tar bussen i disse tider så måtte jeg finne en løsning. Legetimen var så tidlig at assistenten hadde ikke rukket å få meg opp før hun måtte gå , men så kom jeg plutselig på at min datter skulle være hjemme i dag.
Derfor foreslo jeg at gubben kunne ta min bil på jobb i dag , slik at min datter kunne kjøre han med gubben sin bil. Min bil er nemlig litt for stor til at min datter tør å kjøre den , dessuten er det manuell gir i tillegg. Plutselig utbrøt gubben at han kunne kjøre han , og da kom jeg på at også han skulle være hjemme. En liten gutt hadde nemlig tannlegetime i dag , så da kunne min mann både bringe og hente.
Men man skulle tro at jeg hadde lært til nå , ingenting går som planlagt i dette huset. Gubben sto senere opp i dag , det er jo ingen grunn til å stå opp klokken 06.00 når man ikke må. Klokken ble nærmere 07.30 når lyder fra loftet kunne høres , og like etter begynte kaoset.
Telefonen til gubben ringte litt før 08.00 , noe som var veldig uvanlig. Ett minutt etter gikk skyvedøren min opp , gubben kunne fortelle at tannlegetimen hadde blitt avlyst. Jeg ble så forbanna der jeg lå , forbanna på tannlegen som lot en liten gutt gå med tannpine i tre dager. Ny time ble satt til i morgen , en hel dag til med venting.
Men det var da det skjedde , det siste jeg sa til gubben var “husk å ta min bil på jobb.” Jeg sovnet igjen og tenkte ikke noe mer over det , min datter var jo hjemme. Det var ikke før assistenten sto i døra at noe begynte å demre , jeg kom plutselig på at jeg ikke hadde hørt noen motorlyd når gubben dro.
“Står bilen min ute?” spurte jeg assistenten med et snev av panikk i stemmen. Og når et litt spørrende ja kunne høres så startet kaoset for alvor. Det er ikke uvanlig at jeg er frustrert på gubben , det skjer titt og ofte. Men det er lenge siden jeg har tenkt at jeg var glad han ikke var hjemme , for det kunne blitt stygt.
Vi klarte selvfølgelig å få en hektisk morgen unnagjort , men jeg har sittet og bannet for meg selv i hele dag. Noen ganger føler jeg at jeg må være en tryllekunstner for å få enkelte dager til å gå oppp , men så kom jeg på at det er jo nettopp det vi mødre er….