Det er det verste jeg vet!

Jeg sto opp til et nydelig vær i dag, solen skinte fra en krystallklar blå himmel. Men i dag ble jeg bare deprimert av finværet, for igjen var jeg en fange i mitt eget hjem. Gubben hadde nemlig sine egne planer, og med en ny assistent på opplæring var det ikke rom for noen uteaktiviteter på meg i dag. Det er det verste jeg vet om, å måtte sitte inne mens solen skinner ute.

Det ble ikke akkurat bedre av at jeg åpnet Facebook, for der florerte det av aktivitetsbilder. Det virket som om alle var ute og koste seg, alle bortsett fra meg. Jeg kjente hvordan frustrasjonen fylte hele meg, og igjen kjente jeg på urettferdigheten med denne sykdommen! Det er faktisk det verste med denne sykdommen, at jeg ikke har friheten til å gjøre hva jeg vil når jeg vil.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kan ikke løpe ut i gangen og ta på meg joggeskoene lenger, jeg kan ikke gjøre noe uten hjelp. Jeg klarer knapt løfte en finger før luften går ut av meg, for selv de minste bevegelser koster krefter. Men det koster faktisk krefter å måtte be om hjelp hele tiden også, så det er mye jeg biter i meg hver eneste dag. Jeg må hele tiden vektlegge hva jeg skal be om hjelp til, og jeg må vektlegge hva jeg skal bruke krefter på.

Livet med tre små bokstaver er langt i fra enkelt, og noen ganger tar frustrasjonen over. Heldigvis er ikke alle dager som i dag, og akkurat nå trøster jeg med at det er meldt sol i morgen også. Og da er det min tur til å nyte finværet, for nå er gubben ferdig med å sage ned trær. Det var nemlig det som var planen til gubben i dag, far og sønn og en nabo skulle i skogen for å sanke ved.

Se film her!

Jeg ble ganske så misunnelig når naboen sendte meg film fra aktiviteten i i skogen, men det nærmeste jeg kom skogen var skogsduften av gubben sine arbeidsklær når han kom hjem. Men selv om jeg ikke kom meg ut i dag så tror jeg kvelden og morgendagen blir god, for nå kom nemlig min gode venninne på besøk, Så nå ser det mye lysere ut, og i morgen skal jeg ut…