Jeg føler det på meg, jeg ser det i sidesynet. To øyne stirrer meg ned i senk, to øyne påkaller min oppmerksomhet. Et ansikt hviler på sofakanten, det er så vidt det stikker opp fra alle putene. På toppen av ansiktet sitter det et bustete hår, ligner litt på et fuglereir når jeg tenker meg om. Ansiktet er rettet mot meg, og to blågrønne, vidåpne øyne stirrer mot meg som røntgenstråler i en MR maskin.
“Mamma se på meg” kommer det bestemt ifra det søteste fuglereiret jeg noen gang har sett, og nei, det er ikke en liten gutt denne gangen. Det er nemlig min datter som febrilsk prøver å påkalle seg litt oppmerksomhet, for nå passer det nemlig henne med en liten mammastund.
“Kan vi prate litt sammen” spør hun litt lettere betuttet. Jeg ser det på henne, ansiktet bærer preg av alvor og sorg. Samtidig føles det godt, det er godt for meg at hun av egen fri vilje ønsker å prate, det beviser bare hvor sterk hun er.
“Hvilken komplikasjon får du neste gang”, “kan du gå ut med en respirator”?
Spørsmålene kommer tett, ja som perler på en snor. Ansiktet er ikke så alvorlig lenger, snarere mer nysgjerrig. Samtalen flyter lett på tross av de alvorlige spørsmålene, en varme sprer seg innvendig.
“Blir du lei deg av og prate mamma, og hva med deg” spør hun mens hun gløtter bort på min mann som ligger henslengt i sofaen. Det er ikke alle spørsmål jeg kan svare på, men da prøver vi å søke det opp på nettet. Jeg blir like overrasket hver gang over alt hun lurer på, faktisk så lærer jeg også nye ting.
Jeg har feks aldri tenkt over om jeg vil bli blå i huden av å dø av surstoffmangel, eller hvilket organ som dør først. Det sistnevnte visste jeg svaret på, men jeg må innrømme at jeg ble litt paff når spørsmålet kom.
Men det gjør godt med slike samtaler, det gir meg en mulighet til å se hva som rører seg i hodet hennes. Hun ligger på samme plass enda, stirrer enda rett på meg. Lette grimaser kommer til syne i det runde ansiktet, jeg ler litt når øynene hennes begynner å gå i kryss.
“Kan du bruke skjerf når du får trakeostomi” spør hun helt tilsynelatende upåvirket. Jeg nikker bekreftende, skjønner godt hvorfor hun spør. Jeg vet ikke hvordan min tilværelse blir med trakeostomi, det er nesten umulig å svare på. Men at livet vil bli mer begrenset det er vi alle inneforstått med.
“Vil du høre en vits mamma” , samtalen er over for denne gang, hun har reist seg opp nå. Det er når hun står der og danser fremfor meg at følelsene kommer. Varme følelser som brer seg om mitt bryst, og alt jeg klarer å tenke på er hvor heldig jeg egentlig er…
Kjære Vivian, så bra at du har så gode mennesker rundt deg. Gunnar er nå tilbake på DMS på Stjørdal etter urinveisinfeksjonen. Hvordan veien blir videre vet vi ikke. Tror vi begge ønsker at han skal få fast plass på bosenteret her da han nå trenger hjelp til alt, også til å spise. Det er tøft for oss begge dette, men bare han kan få være i nærheten, ser jeg ikke så altfor mørkt på situasjonen. Har nettopp vært på Torgkvartalet og truffet gamle skolekamerater for en kopp kaffe. Det lyste opp i hverdagen. Klem fra meg.❤🙏❤
Tenker så mye på dere for tiden, en helt forferdelig situasjonen å havne i. Håper virkelig dere kommer frem til en løsning som dere begge kan leve med, oversender mange klemmer til dere begge💜