En gammel “krok” kommer subbende. I gamle, slitte klær går han ustødig bortover veien. Det var tungt å stå opp i morges, kroppen er ikke den samme som før. Den er stiv og støl, spesielt om morgenen. Han føler seg som en fremmed i sin egen kropp.
Det føles ikke som det var så lenge siden han var ung og spratt opp fra senga klar for en ny dag. Men nå er livet tungt å leve , han er blitt ubrukelig for samfunnet, det er en trist tanke. Han som har jobbet hele livet, knapt hatt en dags fravær. Men ikke nå lenger, nå er han blitt usynlig…
Jeg ser han kommer gående. Med krokete rygg og triste øyne kommer han sakte bortover veien. Biler og mennesker haster forbi, ingen ser han, usynlig som han er. Han stopper opp litt, retter seg litt opp i ryggen mens han ser på livet som haster forbi.
Det er søndag i dag og det er et nydelig vær ute. Han er på vei til butikken, søndagsåpne butikker. Tidene har forandret seg, han vet ikke helt hva han skal mene om det. Før i tiden var de mer opptatt av å holde hviledagen hellig, det var ingen som jobbet da , foruten om bøndene og presten.
Han har ikke lange veien å gå, men det går sakte, kroppen er skrøpelig og beina er tunge. Egentlig skulle han ha handlet i går, men han er ikke glad i å gå ut på lørdager lenger. Det som var hans favoritt dag som ungdom er nå blitt en mareritt dag. Da er det bedre med søndager, litt mindre trafikk og færre mennesker.
Jeg ser han tydeligere nå. Han har kommet seg inn i butikken , han og handlenettet sitt. Eller egentlig var det hans kone sitt, men hun døde for mange år siden. Det var bare han igjen nå, han og handlenettet.
Vi møtes nå. Der innimellom hyllene på den lille butikken. Du smiler svakt og sier høflig hei. Vi kommer i prat. Jeg i rullestolen og du med en krokete rygg. To skjebner møtes, to vidt forskjellige skjebner men likevel så like.
Jeg tilbyr meg å hjelpe, matvarene kan henge på rullestolen. Du nøler, vil nødig være til bry, jeg har vel mer enn nok med mitt. Jeg insisterer, og du takker høflig ja, et lettet drag brer seg over ansiktet ditt. Vi går der side om side. Du med dårlige bein og jeg med rullestolen, lettere usynlige begge to, ubrukelige for samfunnet hver for oss, men sammen, ja sammen er vi igjen brukende. Jeg ser deg og du ser meg…
Så flott skrevet!
Men du, dere er verken ubrukelige eller usynlige. Jeg ser dere – Men jeg har og krokete knær og en stiv kropp
Så fint at du også ser oss 💜Det er altfor mange som ikke gjør det dessverre 💜