Jeg har drømt sånn i natt, drømmer om fortiden. Noen ganger er det rart hva man drømmer om, og hva man husker når man våkner. Det jeg husker best fra nattens drøm er en genser, en ullgenser som fikk meg til å gråte, en genser som hadde tilhørt min mormor.
For jeg var tilbake i det hvite huset ved veien. Huset med det rare i , et hus med mange gjemmeplasser som barn, og et spennende loft som alltid måtte utforsket. Jeg kan enda kjenne duften av ren kjærlighet og hjemmebakst i det øyeblikket man åpnet ytterdøren.
Spesielt kjøkkenkroken har festet seg ved mitt minne. Jeg husker hvordan jeg satt der og kikket bort på nabohuset til min onkel, mens jeg spiste hjemmelaget brød med nøttepålegg på. Det var en ro i å sitte der med vindusposten mens min mormor sto og vasket opp. Jeg kan enda huske hennes rolige stemme mens vi pratet om løst og fast.
Stuen var elegant og full av nydelige ting. Sofaen var praktfull i en dus rosafarge, og ved vinduet sto to lenestoler pekende ut mot havet. Der kunne jeg og mormor sitte i timevis og synge sanger sammen mens vi spilte kort.
Ute i gangen var spisskammerset. Et spisskammer fullt av deilige kaker og kjeks, spesielt når det nærmet seg jul. Jeg husker hvordan jeg snek meg inn der flere ganger om dagen for å “prøvesmake” alle kake boksene, spesielt de som inneholdt kakemenn og krumkaker. Min mormor visste nok så altfor godt at jeg gjorde det, men hun sa aldri noenting. Men jeg husker hun måtte bake ny porsjon når hun innså at kakeboksen var i ferd med å gå tom 🤣
Hagen var alltid så vakker, spesielt om sommeren når blomstene kom opp. Blomster i alle slags farger og størrelser, og jeg husker hvordan jeg fulgte nøye med på hvordan hun luket vekk alt ugress. Min morfar hadde en båt, en liten snekke som han elsket over alt på jord. Jeg kan enda høre den “tøff tøff” lyden mens vi beveget oss sakte ut på bølgene blå. Jeg, mitt søskenbarn og min morfar i ensom majestet.
I natt var jeg tilbake der igjen. Tilbake til et sted med mange deilige minner. Jeg husker at jeg gikk rundt i huset på jakt etter noe som kunne minne meg om mormor, for huset var mørkt, tomt og kaldt. Men der ser jeg den plutselig, inne på spisskammerset ligger den. En ullgenser som er blå med blomster på, mormors genser. Jeg plukker den opp og begraver ansiktet mitt ned i den myke ullen. Da kommer alt tilbake, duften av kjærlighet, minner om en varm tid kommer flommende over meg, og jeg våkner med tårer på mitt kinn.
Det var nesten som hun prøvde å fortelle meg noe, for jeg våknet opp med en indre ro. Etter en tung uke fant jeg veien tilbake til tryggheten, til huset ved veien, til stedet med en kjærlighet så stor. Det er mange år siden min mormor gikk bort, men hun vender stadig tilbake, i mine drømmer finner vi hverandre igjen…
Så levende du skriver! Jeg hadde også en slik mormor! Med varme, tid og kjærlighet! Der var det aldri noe som hastet… Det gjør godt å tenke tilbake på slike gode minner.
Ja slike minner er dyrebare og ha ❤