I morgen er det den 1.oktober, og for en måned det kommer til å bli. Denne uken er det møte med nye potensielle assistenter, barnebursdag for Isak, og ALS seminar til helgen. Neste uke skal jeg jobbe med et spennende prosjekt, før jeg avslutter uken med den STORE fjellturen. Helgen etter er vi invitert i middags besøk, og så blir jo høydepunktet på søndagen når vi skal arrangere fakkeltoget, husk 20.10.19 kl 17!!
Denne måneden blir nok den beste måneden så langt i år, herlighet så mye gøy jeg skal få være med på. Dette blir en måned fullstappet med begivenheter. Litt rart er det at alt faller på samme måned, men samtidig får jeg i det minste mye å se frem til. Det blir noen hektiske uker fremover, og i det øyeblikket jeg skrev det åpnet himmelen seg. Jeg håper virkelig ikke dette er et tegn, for jeg trenger virkelig at værgudene spiller litt på lag denne måneden.
Oktober er som kjent regn måneden i Bergen, en måned full av oversvømmelser og dårlig vær. Men ikke i år, for dette året må det bare holde seg delvis opplett, vi kan ikke risikere at faklene dør ut før vi har kommet oss rundt lille lungegårdsvannet.
Denne mandagen har vært rolig. Det er stille i huset uten svigerfar tilstede,ingen som tusler rundt her og holder meg med selskap lenger. Men jeg får i det minste gjort mye arbeid nå som roen har senket seg, jeg får prøve å få mest mulig unna nå mens jeg ennå kan.
Jeg gleder meg til å dra på tur til helgen, bare meg og min mann. Jeg tror vi trenger denne turen, vi trenger litt tid for oss selv. Bare det å komme seg bort fra det vante hjelper på, og så er det ekstra fint å høre at min mann gleder seg også. Isak skal være hos mormor og morfar, så han får nok en fin helg sammen med dem. Assistenten min skal passe hunden vår, så nå tror jeg alt ligger tilrette for en fin helg.
Ettermiddagen i dag har gått med til det vanlige, det er lekser og lek i skjønn harmoni. Mine eldste barn er blitt så flinke til å hjelpe hverandre, så når min datter sliter med leksene så engasjerer brødrene seg for å hjelpe. Ja til og med Isak prøver å bidra, gjennom klemmer og oppmuntrende ord klarer han å få opp humøret på henne som sliter over bøkene.
Det er betryggende for meg å se at de tar vare på hverandre, har ryggen til hverandre når det trengs. Det er alt som betyr noe, at de stiller opp for hverandre og er på samme lag. Jeg er stolt over å se hvor voksne de er blitt, stolt over alle deres veivalg hittil i livet. Selv om jeg gjør alt for å kjempe meg videre hver eneste dag, så tror jeg de vil takle en hverdag uten meg når den en dag kommer…
