Dommens time…

Så var det den tiden igjen, dommens time er nær.
De hvite endeløse korridorer venter, legenes bekymrede blikk.
Klumpen i magen blir stadig større, og over mitt bryst har det igjen lagt seg en kald klo.
Jeg kjenner hvordan nettet snører seg sammen, jeg er på vei inn i løvenes hule.

Hver gang jeg triller inn to sykehusdører så føler jeg på det samme, jeg er enda et skritt nærmere døden.
Jeg vet hva som venter meg, og i det sykehuslukten slår imot meg begynner hjertet å dunke ukontrollert.
Bak stengte dører sitter de, legene som skal fortelle meg hvor nærme jeg er.

“Ja hvordan går det med deg fru Brosvik?”, med brillene på nesetuppen studerer han meg nøye.
“Bra” sier jeg mens jeg smiler et tappert smil.
Men bak brillene ser jeg det, blikket til legen sier alt.
Han er ikke overbevist, for i følge han er det ikke mulig å ha det bra når man har ALS.

Fire timer venter meg, fire timer med prøver og bekymrende blikk.
Det er ingen vei utenom, tre små bokstaver har kommet for å bli.
Tre måneder er gått siden sist, og nå skal jeg opp til eksamen igjen.
Det er enten eller, bestått eller ikke bestått.

Men selv om jeg idag våknet opp med hjertebank og hetetokter så er jeg spent, for det eneste håpet jeg har er et lite lys i løvenes hule.
I dag får jeg den virkelige medisinen, og det er et lite håp i et altoppslukende mørke.
Et lite håp som jeg klamrer meg fast til, selv om jeg vet det er mye og håpe på. Så idag trenger jeg alle gode tanker, dersom prøvene viser at jeg fremdeles er stabil så skal det virkelig feires…