Det er snart gått fem år , fem år siden tre små bokstaver rammet hardt og brutalt.
Livet ble aldri det samme igjen , på den harde måten måtte jeg lære og leve på ny.
Et nytt liv med mange tap , sorgen har tatt over mitt hjerte.
En sorg som aldri tar slutt , for denne sykdommen frarøver meg alt.
Sakte men sikkert forsvinner jeg , min egen kropp er blitt mitt fengsel.
Muren blir stadig høyere , og uansett hvor mye jeg prøver så slipper jeg ikke ut.
Min egen kropp er i ferd med å sluke meg , og alt mine kjære kan gjøre er å se på.
Likevel er det en ting som brister mitt hjerte gang på gang , det gjør like vondt hver eneste gang.
Vennskap , venner som forsvinner sakte men sikkert.
Fem år er gått , og jeg kan telle på en hånd de som fortsatt er her.
Fortsatt opplever jeg det , venner forsvinner i unnskyldninger og kamuflering.
Unnskyldninger blir laget , det er lettere å kamuflere sannheten.
Venner som ikke orker lenger , som fluer forsvinner de en etter en.
Livet går videre for dem , og jeg er ikke nok lenger.
For selv om jeg prøver så strekker jeg ikke til , jeg klarer ikke lenger.
Ærlighet er blitt min store last , jeg mister stadig en bit av mitt hjerte.
Jeg ser det nemlig , jeg leser ordene mellom linjene.
De ligger der helt synlig til tross for forsøk på kamuflering , og igjen blir sykdommen brukt som en unnskyldning.
Men jeg gir beskjed , for jeg vet at livet er så altfor kort.
Ærlighet varer lengst sier de , men tydeligvis ikke når det gjelder vennskap.
Jeg skal dø , jeg vet jeg skal dø.
Men jeg er ikke død enda så slutt og behandle meg som om jeg allerede er borte.
Slutt og bruk sykdommen som en unnskyldning for å slippe , si det heller som det er.
Kanskje jeg er en forferdelig venninne , kanskje jeg ikke er god nok for deg lenger.
Men jeg kan ihvertfall forlate denne verden i visshet om at jeg prøvde , jeg har vært ærlig til det siste…
Sååå trist å lese at vennene dine forsvinner😢sånne venner er det synd på og ikke verdt å ta vare på🤨så mye vi kan lære av deg med ditt pågangsmot, og alikevel beholde humoren oppi det hele ❤️🤣jeg beundrer deg, og synd jeg bor så langt vekke fra deg. Det hadde vært en fornøyelse å få truffet deg🥰ha en så god dag dom du kan ❤️☀️💪
Hvem vet Anne Grethe , kanskje byr det seg en mulighet en gang? Avhengig av hvor du bor selvfølgelig , men noen ganger i året tar vi landeveien fatt , og da er det ikke godt å si hvor vi ender opp 💜
Jeg opplever det motsatt !
Har en venninne som har ALS, og de har ikke villet ha besøk siden 12.mars.
Jeg vil gjerne besøke dem, har sendt melding om det passer, men det har det ikke. Den siste gangen var begrunnelsen “dårlig form”. Og det er helt greit, jeg respekterer det fullt ut, men da kan det lett bli slik at man ikke spør så mange flere ganger…. man vil jo ikke “mase” heller.
Ikke lett dette her…
Det blir selvfølgelig noe helt annet , for da er det hennes eget valg. Kan det ha noe med korona og gjøre kanskje?
I mitt tilfelle er det motsatt , jeg vil så gjerne være en venninne men blir skjøvet vekk. Jeg opplever stadig nye unnskyldninger for å “slippe”.
Det at vennene dine forsvinner forteller mer om dem enn det sier noe om dem. Slike venner er ingenting å samle på. Jeg skulle ønske jeg bodde nærmere, jeg skulle mer enn gjerne vært din venninne, fordi du har så utrolig mye å by på❤️ønsker deg en fortsatt fin kveld 💜
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får lov til å være en venninne lenger , de gir meg ingen sjanse til å prøve , og hører på meg gjør de heller ikke 💓
😪
Dessverre tror jeg mange med alvorlig sykdom og funksjonshemming av ulike slag kan kjenne igjen dette. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, og det er kanskje ikke direkte vond vilje som ligger bak, men uansett tenker jeg at både du og de går glipp av noe💜 Vit at du har mye å bidra med til mennesker, det viser du her på bloggen din daglig💜
Det er vanskelig å bidra når ingen lar meg slippe til , men jeg skulle så gjerne ha bidratt dersom jeg hadde fått muligheten 💜
Ja er vondt når vennene forsvinner 😢 er ikke syk som deg men har merket at mange venner ikke
er de vennene jeg trodde etter vi flyttet. Ikke så mye som en telefon engang får man men deres tap ikke mitt.Venner kan man ha kontakt med på mange måter.Men klart og kjekt med besøk
Ja det er vondt June 💜
<3 Jeg hadde en venninne som hadde kreft. Hun sa mange ble så annerledes. Jeg sa at du må ta meg som jeg er. Jeg kan ikke hele tiden veie ordene mine. Kanskje snakker jeg om ferien jeg gledet meg til og hun visste ikke om hun levde da. Men hun sa at det var bedre likevel, for da var jeg meg selv. Skulle jeg veie hvert et ord, ja da var det ikke lenger meg. Jeg tror det er der det ligger. Folk føler seg hjelpesløs, vet ikke hva de skal si, er redd for å såre. Det er ikke bestandig så lett å være medmenneske. 🙂
Det er nettopp det jeg vil Mariann , jeg vil at mine venner skal slutte å veie sine ord. Jeg vil høre om både gleder og sorger , jeg vil høre om deres hverdag. For det hjelper meg til å få vekk fokuset fra min sykdom , og det gir meg en mulighet til å være det jeg mest har lyst til , og være en venninne 💜
Det er bare at ikke alle greier dette dessverre. Jeg vet ei som mistet sønnen sin. Hun sa at når hun kom på butikken, så hun at folk hun kjente, snudde ryggen til og skyndte seg bort og lot som de ikke så henne. Det er trist men ikke alle har psyke til det tror jeg. Jeg tror jeg også vil skrive litt om dette en dag, for det er så viktig men jeg vet egentlig ikke om det nytter for jeg tror rett og slett de ikke takler det. De ser sykdommen, ikke mennesket bak. Jeg vil gjerne være fin venn, legg meg gjerne til på fb, hvis du ønsker det. Blir ikke fornærmet om det ikke passer for deg 🙂
Dette gjorde meg ordentlig trist å lese, kjære deg.
Sender deg en god klem!💛🌻