Det er så mye jeg skulle ha sagt

Ordene bor inni meg , dypt inni meg der ingen kan se.

De taler hjertets språk , gjør tanker og følelser levende.

Hver dag prøver jeg , snubler men prøver likevel på ny.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Men mine tanker forblir inni meg , mine ord vil ikke ut.

 

Det flyter ord rundt meg , som en flodbølge fyller de rommet.

Jeg ser hvordan leppene gir de liv , og på usynlige vinger når de sitt mål.

De svever rundt meg , som sommerfugler svever de rundt i rommet.

Det ser så enkelt ut , men de enkleste ting er umulig for meg.

 

Det er en stillhet i rommet , en stillhet som kommer fra meg.

Stille sitter jeg og observerer , omgivelsene fyller mitt sinn.

Jeg smiler litt , ler stille av gamle minner.

Minner fra en svunnen tid , en tid der mine ord hadde vinger som fylte rommet.

 

Noen ganger prøver jeg , med få ord prøver jeg å fylle rommet.

Men mine ord har mistet sine vinger , mine ord kan ikke fly.

Jeg må vente , sitte stille og vente.

Mine ord må ha hjelp til å fly.

 

På et hvitt lerret våkner de til liv , gjennom sjelens speil blir de til.

Men ventetiden er lang når hjertet brister , mitt hjerte og sinn fylles opp av ubrukte ord.

Ord som bare kommer til liv der og da , ord som bare lever i nuet.

Jeg kan ikke vente , for enkelte ord lever bare en gang.

 

De lever i nuet , når omgivelsene stilner dør de ut.

Jeg sitter der stille , men mitt hjerte og sinn har så mye det skulle sagt.

Ordene er der inne men de kommer ikke ut , hvelvet er i ferd med å lukke seg for godt.

Alt jeg har er to øyne , men sjelens ord lever ikke i nuet.

 

Noen tanker og følelser kommer aldri ut , aldri får de se dagens lys.

Jeg hører hvordan ordene rundt meg forandrer seg , som en vakker melodi fyller de meg opp.

Stille sitter jeg der , stille men likevel høylytt.

For inni meg er det bråkete , men mine ord kommer aldri ut…