Det brast

Ja da nærmer denne helgen seg slutten, alle gode ting har en ende. Eneste minuset med denne helgen er mangelen på søvn, det har ikke blitt mange timer på meg. Første natta lå jeg inne på soverommet, men når jeg våknet midt på natta med vannvittige ryggsmerter skjønte jeg at dette gikk ikke i lengden. Derfor måtte vi finne et alternativ, og det alternativet ble en campingstol.

Jada du leste riktig, jeg har halvveis sittet og sovet inatt.  Men det verste var ikke stolen for den var god å sitte i, problemet var at jeg fikk en drøss med ubudne gjester inatt. Jeg sov nemlig ute i vinterhagen, og jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde lagt min elsk over denne plassen.

Drøssevis av fluer i alle størrelser har summet rundt meg inatt, og jeg tror jeg har ufrivillig spist minst tre stykker. Det verste jeg vet er å ikke kunne slå de vekk lenger, og når en av de var på vei inn i nesa mi ja da fikk jeg panikk. På det verste telte jeg syv stykker på meg, jeg var visst rene festmåltidet for de små med vinger. Så selv om jeg endelig lå godt og egentlig kunne ha sovet godt, så ødela fluene idyllen.

Men et magisk øyeblikk fikk jeg inatt, og det brakte regnet med seg. For en dobbel regnbue åpenbarte seg plutselig, og det var et nydelig syn for trøtte øyne. Gubben har ihvertfall sovet godt inatt, for gudene skal vite at jeg har ropt. Det ble til slutt min datter som kom til unnsetning, og da gikk fluene fra syv til fire på et øyeblikk. Hun gikk amok med fluesmekkeren og fikk tatt knekken på noen, så summingen ble litt mindre resten av natta.

Isak sov helt til 08.45 idag, og det er en bragd for han å være. En time etterpå kom søskenbarna på besøk, og igjen ble det fullt leven i stua. Tegnekritt ble funnet frem , og før vi visste ordet av det var den grå fjellveggen blitt forvandlet til et maleri. Kreativiteten lenge leve , og barna er eksperter på det området.

Men for Isak kom høydepunktet idag , han fikk sitt livs opplevelse på kaia sammen med storesøster. En liten gutt fikk fisk på kroken for aller første gang, og jeg hørte jubelhylene helt opp. Det var stort for en liten gutt, og gleden lyste imot meg.

Jeg har sittet med klump i halsen i hele dag, prøvd å holde tårene inne. For jeg visste allerede før vi dro at dette ble min siste , min aller siste helg på hytta. Det blir for tungt både psykisk og fysisk, og siden ingenting er tilrettelagt der inne så gruer gubben seg for å dra inn også. Så idag har jeg hatt det vondt , det var som om hjertet mitt knuste.

Er det en ting jeg hater så er det å vise sårbarhet , spesielt fremfor mine foreldre. De har det tungt nok som det er, jeg trenger ikke å gjøre det verre. Men idag brast det for meg , jeg revnet fullstendig. Etter de hadde brukt mye krefter på å bære meg ned kom de, alle tårer for alle barndoms minner kom nede i fjæra idag.

Fremfor barna , mine foreldre og min lillebror og fruen hylte jeg, hikstet ut all min sorg. Dette er tydeligvis sommeren der jeg skal ta farvel, et siste farvel med de plassene som betyr mest for meg. For jeg vet det samme kommer til å skje når vi drar til Vardø , for meg blir det siste gang.

Jeg gråt hele veien hjem og jeg gråter enda, hytta i mitt hjerte er lukket for alltid bak meg. Kroppen vil ikke lenger , jeg klarer ikke. Helgen har vært fantastisk på alle måter , og det er takket være min lillebror og fruen og ikke minst mine foreldre. Så alt jeg kan gjøre nå er å minnes, minnene om barnelatter og saltvanns smak er enda ferskt her jeg sitter…