Jeg er en av de heldige…

Det er snart gått fem år, fem år siden lynet slo ned.

Fem år siden de første tegnene kom snikende, fem år siden livet ble snudd på hodet.

For snart fem år siden fikk jeg den største gave et menneske kan få,

jeg ble mamma igjen til en liten prins.

 

Lite visste jeg at det lykkelige øyeblikket skulle bli starten,

starten på et livslangt mareritt.

Mørket la seg som et lokk over meg,

og før jeg visste ordet av det var det blitt stummende mørkt rundt meg.

 

Alt jeg klarte å tenke på var at jeg skulle dø,

livet ellers forsvant rundt meg.

Det var akkurat som jeg befant meg i en mørk kjeller,

en mørk kjeller uten noen utganger.

 

Men sakte men sikkert kom de,

små lysstråler som prøvde å vise vei.

Stadig ble de flere,

og nå lever jeg mer i lyset enn aldri før.

 

For selv om mørket fortsatt kommer snikende noen ganger,

så er lyset mye sterkere.

En liten glipe er nok,

mer enn nok til at lyset finner veien tilbake.

 

Idag føler jeg meg bare heldig,

snart fem år er gått og jeg lever enda.

Jeg lever som aldri før,

og jeg gjør det med en kraft inni meg som stadig vokser.

 

Jeg er en av de heldige,

jeg lever det livet som mange andre med min diagnose bare kan drømme om.

Det gjør meg både sint og frustrert,

for alle fortjener et verdig liv til siste slutt.

 

Her sitter jeg og opplevelsene kommer strømmende på,

og jeg er heldig som har muligheten til å gripe de med begge hender.

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg som har gjort det mulig,

livet ville vært umulig uten dem.

 

Jeg har fått alt og mer til,

fra å få huset tilrettelagt til å få orden på økonomien.

Ja det har til tider vært en kamp,

men det har vært mulig å snu meninger.

 

jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen,

det vet ingen av oss.

men jeg vet at min vei vil bli tung og lang,

men en ting er sikkert, så lenge kraften er der så kjemper jeg meg videre….