Bygland leverte som alltid…

Reklame | Gamaveka

Jeg fikk aldri publisert dette innlegget som jeg skrev på fredagen, når sykehusinnleggelsen ble et faktum ble alt annet nedprioritert. Men her kommer det, vi fikk ihvertfall avsluttet ferien med stil…

Endelig var dagen kommet, vel fremme på Bygland så vi nå frem til en action fylt dag.
Gamaveka skulle oppleves for første gang, og selv om formen fremdeles ikke var helt på topp gledet jeg meg som et lite barn.
Tanken på at jeg kanskje kunne få fly paragliding igjen fikk hjertet mitt til å banke ekstra hardt, og bak meg i bilen satt min datter med den samme tanken.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men så kjente jeg det, i bilen ble jeg plutselig veldig dårlig. Det kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, selv min mann så det på meg.
“Æ trur du bare kan glemme å fly idag, æ forbyr dæ faktisk” 
“Bare glem det” tenkte jeg inni meg, men innerst inne visste jeg at han ville få rett.
Vel fremme sneglet jeg meg ut av bilen, lite ante jeg at rett nedi veien ventet det meg en overraskelse.

“Er det Vivian” hørte jeg plutselig ved min side, en dame kom gående i mot meg.
“Kjenner du meg igjen?” spurte hun og smilte lurt, men akkurat det kunne jeg ikke si at jeg gjorde.
Det viste seg at det var en gammel klassevenninne fra ungdomsskolen som sto der, fra den tiden hvor jeg enda bodde i Lyngdal.
Tenk det, vi hadde ikke sett hverandre på 28 år, ikke rart jeg ikke kjente henne igjen. Det hadde nok ikke hun heller gjort dersom hun ikke hadde fulgt bloggen min, jeg hadde i hvertfall ingen sjans til å kjenne henne igjen etter så mange år. Så det ble en koselig start på dagen, det var såååå kjekt å se henne igjen.

Deretter bar det videre, og det gikk ikke lang tid før et kjent fjes dukket opp.
En alltid så smilende Amun kom imot oss, og som alltid fikk han oss til å føle oss hjertelig velkommen. Men det var ikke bare han som tok oss godt imot, hele området var fullt opp med snakkesalige smilende mennesker.
Men gubben hadde bare en ting i hodet, for Amun hadde nemlig satt oss på en ide sist gang vi var der. Og i det vi svingte inn på parkerinsplassen så vi det.

Et helikopter sto på jordet og skinte under solen, og som den flyentusiasten han er så hadde han nå kun et mål for øyet.
Så etter en kjapp prat med Amun durte gubben avgårde opp for å prate med piloten, for i følge Amun var det ingen problem å få meg ombord.
Mor og datter ble stående igjen og vente, ja og en liten hund da.
Men plutselig fikk vi uventet selskap, en mann kom bort og satte seg ned. Han kjente meg igjen fra Voss for to år siden, og satte seg ned for å prate med oss.

Dessverre fikk vi ikke tid til den helt lange praten, for like etter kom en utålmodig gubbe og pisket oss avgårde. Hunden ble plassert trygt i bilen med tilgang til vann mens vi andre gjorde oss klar for enda en ny opplevelse, men en liten gutt var veldig skeptisk der han sakte gikk mot helikopteret.
Piloten tok oss imot med åpne armer, og når han skjønte at en liten gutt var veldig skeptisk så tok han seg god tid til å forklare han hva som skulle skje.
Planen var egentlig at jeg skulle sitte fremme, men det var før gubben tok vetorett på det setet. Jeg så hvor mye dette betydde for han, dessuten hadde jo jeg fått fly under åpen himmel hele to ganger.
Så selvfølgelig ga jeg han den plassen, aldri har jeg sett gubben så ivrig før.

En liten gutt klynket ut sin redsel på vei opp, men en trøstende hånd fra storesøster og et løfte fra piloten om at nå skulle vi blåse hetta av sønnen hans som sto på bakken fikk han på bedre tanker.
Helt ærlig så kunne vi ikke fått en bedre pilot, for det gikk knapt ett minutt før jeg hørte barnelatter gjennom headsettet. Og plutselig sa en liten gutt noe som fikk alle til å dra på smilebåndet, ” Mamma eg har ikke høydeskreeek lenger”.

Det var en fantastisk opplevelse, nesten like magisk som å fly under himmelen blå, ja bare nesten da.
Bare det å se hvor mye gubben koste seg ga meg et smil rundt munnen, og for en rå maskin helikopter egentlig er. 200km/t føltes ut som 30, og det føltes ut som det bare gikk noen sekunder før vi var oppe på 3000 fot.
8 minutter var over på et blunk, og på vei ned gikk det plutselig opp for en liten gutt at det nå var over.
“Eg vil fly mer pappa, kan vi ta en tur til?”

I det vi gikk inn for landing kom Amun løpende over veien, han ville høre hvordan dette hadde gått.
Men når han fortalte at han brukte å henge i døråpningen på helikopteret i en sikringssele for å hjelpe fallskjermhoppere gikk det et gisp igjennom meg, for jeg fikk sug i magen bare av å sitte i et lukket helikopter.
Så kom spørsmålet, ville jeg fly igjen?? Jo selvfølgelig ville jeg det, men jeg kjente på kroppen at det hadde jeg faktisk ikke klart. Men min datter var mer enn klar for en ny tur, og siden Amun var opptatt med å arrangere Gamaveka så huket han tak i en annen instruktør.

Han var faktisk fra Bergen, en erfaren instruktør som mer enn gjerne ville ta med seg min datter opp i luften. Men det var en annen instruktør som faktisk ordnet det hele, det virket nemlig som at de to var gode kamerater.
Men det var Simba som fikk mest oppmerksomhet fra to instruktører, aldri har en hund blitt lekt og kost mere med.
Det skulle vise seg at min datter virkelig skulle få kjøre seg, for det var ikke hvilken som helst skjerm hun skulle fly med. En akroskjerm ble funnet frem, noe som tydet på at her ville vi få se noen skikkelige stunt i lufta.

Det hele toppet seg når jeg plutselig overhørte en samtale mellom to instruktører, det viste seg nemlig at kompisen til han som skulle fly med min datter også skulle opp i luften med en pasasjer på samme tid.
” Skal vi ikke fly sammen ” ropte instruktøren til min datter.
” Så kan vi fly synkront? ” 

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte så mye der jeg satt, men jeg skjønte såpass at dette måtte jeg få med meg.
Og for et syn det ble, to skjermer som danset i skjønn harmoni under himmelen. Alle som sto på bakken ble begeistret. Jeg ble helt svimmel der jeg satt og så på den ene loopen etter den andre, tankene gikk til min datter som faktisk var der oppe.
Hun var nemlig veldig tøff i tryne når de tok av, men nå fikk hun virkelig føle på G kreftene.

Så jeg var rimelig spent på å høre hvordan dette hadde gått, men når hun kom gående i mot meg kunne jeg ikke se spor av engstelse noen plass.
Men instruktøren kunne fortelle at joda hun hadde blitt litt nervøs, men tydeligvis ikke nok til å fremdeles ville ta paragliding kurs selv.
Ikke at jeg hadde hatt noe imot det, for hvis hun hadde blitt instruktør og lært seg å fly med rullestol så kunne vi hatt det gøy sammen.

Det var en fantastisk fredag på Bygland, vi storkoste oss alle sammen. Det eneste minuset var at jeg ikke klarte å komme meg opp i luften selv, jeg er fremdeles litt lei meg for det.
Men nå når jeg sitter her og vet hva dagen endte med så var det kanskje like greit at jeg sto over, det hadde tatt seg ut om jeg hadde besvimt oppe i lufta fordi jeg var så dårlig og ambulansen måtte komme å hente meg midt under Gamaveka.
Nei da var det bedre å bli hentet på hotellet, der var det i det minste litt mindre folk.
Men foruten om innleggelsen på sykehuset så fikk vi en fantastisk avslutning på ferien, Bygland har for alltid fått en spesiell plass i mitt hjerte.
En stor takk til Amun, Kim og kameraten som jeg ikke husker navnet på, og selvfølgelig piloten av helikopteret som ga oss en fantastisk opplevelse…..

PS : Jeg vil oppfordre alle til å ta turen til Bygland under Gamaveka, for her er det mye spennende for store og små…