Overlatt til meg selv….

Jeg merket det allerede i går, etter en litt trøblete start så begynte det endelig og lette.
Gradvis forsvant kvalmen og smertene, det var nesten for godt til å være sant.
For nå har jeg hatt så vondt i så mange dager at det føltes ut som et vondt år, så når det endelig ga seg i går måtte jeg be gubben banke i bordet.
En ting er ihvertfall sikkert, jeg er glad for at jeg takket nei til ambulanse fly til Haukeland, da er det bedre å være hjemme.

Det døgnet på Kristiansand sykehus forfølger meg som et vondt mareritt, aldri har jeg følt meg mer alene.
Ambulanse personellet var helt fantastiske, de tok godt vare på hele familien.
Spesielt en liten gutt, han fikk omvisning i hele ambulansen. Jeg var jo litt skeptisk når jeg fortalte han på hotellet at mamma måtte på sykehuset igjen, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle få den reaksjonen som jeg fikk.
“Jiiippiii, da kan jeg besøke deg på sykehuset igjen”  utbrøt han, jeg ble helt paff der jeg lå. Men så husket jeg at han hadde nevnt tidligere at han syns det var så gøy å se film sammen med meg i sykesenga, og at alle sykepleierne var så snille.

Jeg lå der på båren og overhørte samtalen mellom min mann og den ene ambulanse sjåføren mens en liten gutt fikk prøve blålysene, og det var ikke akkurat en beroligende samtale.
” Vi håper hun blir sendt til Arendal  sykehus, for der er de så flinke”
“For på Kristiansand sykehus er det mye armer og bein” 
Inne i ambulansen lå jeg og ønsket meg tilbake til lungeavdelingen på Haukeland, der visste jeg at jeg havnet i trygge hender.
Men her lå jeg altså, på et fremmed sted uten å vite hva som ville møte meg.

Jeg havnet som dere vet på Kristiansand sykehus, og på vei inn på akuttmottaket overhørte jeg igjen en samtale mellom ambulanse personellet.
“Ja nå får vi se hvem som er på jobb, vi får håpe det er de rette personene” 
Jeg ble lagt over på en seng og trillet inn på et rom som så ut til å opprinnelig være et toalett. Til og med ambulanse sjåføren reagerte, det ble fort tydelig at på dette sykehuset var det plassmangel.
Men nå kom den første utfordringen, hvordan skulle jeg klare å bruke alarmen?
De hadde nemlig ikke en hodealarm som jeg kunne bruke, faktisk hadde de aldri hørt om det før. Så der ble jeg liggende med en lovnad om at de skulle være flinke til å komme inn ofte, noe de faktisk også gjorde.

Etter tre timer på akuttmottaket ble jeg sendt på røntgen, portøren plasserte meg i gangen og gikk. Kvalm og jævlig lå jeg der alene med et håp om at jeg ikke kom til å spy, for da ville jeg mest sannsynlig bli kvalt uten hjelp til å sette meg skikkelig opp.
Men det var etter røntgen at det virkelige marerittet begynte, for da kom jeg nemlig opp på den avdelingen som jeg skulle være på.
Helt utslitt ble jeg tatt imot av to pleiere som kunne fortelle at det var kun de to på jobb på en hel avdeling, dette stusset jeg litt over, for nå lå jeg på en avdeling som hadde veldig mange krevende og alvorlig syke pasienter.

Jeg fikk et rom etterhvert, og heldigvis slapp jeg å dele rom med noen.
Men så kom det samme spørsmålet opp, hvordan skulle jeg kunne ringe på dersom jeg trengte hjelp?
Det skulle vise seg at en av pleierne var veldig løsningsorientert, hvorvidt det fungerte i praksis kan diskuteres.
Løsningen ble ihvertfall å feste ringesnoren i hestehalen min, på den måten kunne jeg bare løfte på hodet så ville alarmen utløses.
Men det de glemte å tenke på var at hver gang jeg snudde på hodet så løsnet tråden mer og mer, og til slutt var ringesnoren så løs at jeg ikke klarte ringe på lenger.

Nå begynte marerittet, for med så mye væske som de ga meg så måtte det før eller siden ut igjen.
Midt på natta lå jeg der og ropte på hjelp uten at noen kom, og med tårer på kinn innså jeg at ingen kom heller.
Så der lå jeg og badet i egen urin mens jeg hylgråt over håpløsheten.
Ikke fikk jeg kvalmestillende heller, for i motsetning til Haukeland der lindring går fremfor alt så var de mer opptatt av at jeg hadde fått maks av det jeg skulle ha.
Så i åtte timer ble jeg liggende og brekke meg uten å få så mye som noe hjelp, ikke hadde jeg krefter til å protestere heller.

Ikke var det noe bedre på dagtid heller, de stakkars pleierne hadde det så travelt at de bare sto og trippet ved senga mi. “Lå jeg bra nå?” hørte jeg sykepleieren spørre, men før jeg hadde rukket å svare var hun forsvunnet.
Så nå vet jeg hvorfor ambulanse personellet ville ha meg til Arendal, jeg har erfart det selv.
En ting er ihvertfall sikkert, det er stor forskjell fra sykehus til sykehus, det er nesten som å vinne i Lotto dersom du havner på rett sykehus….