Jeg har alltid likt å skrive, det er noe med ord som tiltrekker meg.
Likevel hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle sitte her med ALS og dele fra livet mitt, det virker fortsatt litt uvirkelig.
Det har vært litt av en reise, på både godt og vondt. Men det er en ting som jeg sitter igjen med mest av alt, og det er hvor mye jeg har lært om meg selv.
Tro det eller ei, jeg har alltid vært en person som har holdt følelsene for meg selv.
Som alenemor måtte jeg være sterk, to gutter hadde bare meg.
I tillegg var holdningene fra samfunnet brutal, som ung mor fikk jeg mange blikk.
Men er det en ting jeg har lært av denne sykdommen så er det at åpenhet er viktig, det kan faktisk være livreddende i noen tilfeller.
Jeg har egentlig aldri vært vant til å prate om følelser, og det til tross for at jeg er et følelsesladet menneske. Men etterhvert som barna begynte å vokse til så begynte også spørsmålene om livet å komme, sakte men sikkert skjønte jeg at tryggheten til barna var avhengig av min egen åpenhet.
Er det ikke rart å tenke på at de som står oss nærmest også kan være de som kjenner oss minst? Det spørsmålet har jeg tenkt mye på opp igjennom årene, at mine barn kun kjente meg som deres mamma og ikke som Vivian.
Det var nettopp det som slo meg når jeg ble syk, jeg ville så gjerne at mine barn skulle bli kjent med meg som menneske. Derfor ble åpenhet så viktig, for dersom jeg klarte å dele mine innerste tanker og følelser så ville det kanskje bli lettere for de rundt meg.
Men det som var så rart var at jeg oppdaget fort at åpenhet ble en nødvendighet, vi kom oss ikke videre før vi hadde bearbeidet tankene våre sammen. Noen brukte lenger tid enn andre på bearbeidelsesprosessen, men jo mer vi pratet om ting jo lettere ble det.
Det har vært krevende til tider, for som mor vil man jo gjøre alt for å skåne sine barn.
Men jeg husker enda den dagen hvor jeg for første gang innrømmet for mine barn at jeg var redd, det var da ballongen sprakk.
For de var jo også redd, livredd for en dyster fremtid. Sammen gråt vi for første gang, og det ble begynnelsen på en ny tilværelse. Nå er takhøyden borte for alle samtaleemner, og det er jeg glad for i dag. Åpenheten har reddet familien fra å gå under, og på mange måter føles det som om jeg har blitt satt fri…
Det er såååå sant! Åpenhet gjør at den/de andre også tør å sette ord på sine følelser. Det er det viktigste du har gjort i denne prosessen, med unntak av all kjærlighet du viser de. De har en fantastisk mamma som har vist de en viktig vei i livet, og det er å tør å snakke om det som er vanskelig. Altfor mange holder ting inne, og det blir en så kraftig verkebyll til slutt, at d kan komme så altfor sterkt ut. Du har gitt de det beste verktøyet i livet, og du har vist at de er elsket uansett. Gode Vivian. ❤️ Klem fra Synnøve
Tusen takk kjære deg, dine ord betyr så uendelig mye 💖Stor klem tilbake💜
Er så hjertens enig med både deg Vivian, og Synnøve. Åpenhet er veldig viktig. Hvordan skal vi ellers være i stand til både å forstå, men også å kunne være til hjelp og støtte for hverandre. Klem <3
Ja det er så sant Wenche, og selv om det er vanskelig så er det virkelig befriende når man først klarer det💜
God morgen 🙂
Et nydelig og viktig innlegg her hos deg <3
Åpenhet er både så viktig og vanskelig – og som du sier, det er de nermeste av og til, som vet minst….
Du har funnet nøkkelen og vridd om i rett retning – og lagt åpenheten frem som det godeste for familien. Veldig viktig <3
klem
Ja åpenhet har virkelig reddet meg fra avgrunnen, og jeg er så takknemlig for at familien også har sett hvor viktig åpenhet er💖Stor klem tilbake💓
Jeg har også alltid tenkt at åpenhet er viktig, men nå skjønner jeg at jeg ikke har vært nok åpen. ❤️ Klem til deg ❤️
Stor klem tilbake Kari 💜
❤️