“Aldri mer”

Mens jeg har sittet klistret til datamaskinen de siste dagene for å jobbe med vedtaket har gubben tråkket opp gulvet her, hvileløst har han gått frem og tilbake over stuegulvet.
Gloserepertoaret er blitt enda større den siste tiden, og det kan vi takke kommunen for. Det er nemlig ikke så lett å vite hva man skal gjøre i slike saker når man er mer praktisk anlagt, likevel har det ikke stått på fantasien.

Gubben har luftet flere ideer for meg den siste tiden, ideer jeg ikke tør nevne her.
Jeg kunne skrevet en hel roman basert på alle hans ideer, det er ikke uten grunn at jeg sier gubben er min største inspirasjon.
Men i går måtte jeg sende gubben ut en tur, ja når skipsgulvet vi la for noen år siden begynner å falme under beina til gubben da er det gått for langt.
Derfor sendte jeg både gubben og bikkja på dør i går kveld, en liten kveldstur kunne nå ikke skade.

Helt oppslukt i mine egne tanker satt jeg igjen, og det var ikke før min datter kom inn i stuen en stund etterpå at jeg kom tilbake til virkeligheten.
“Er du alene?” hørte jeg fra døråpningen, og det var da jeg innså at en liten stund egentlig var blitt til to timer.
To timer siden gubben hadde gått ut!! Plutselig kjente jeg hvordan hetetoktene tok meg! Hvor i huleste hadde gubben tatt veien??

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akkurat når vi hadde tenkt å sette i gang en leteaksjon her hørte vi det, lavmælt banning nærmet seg inngangspartiet.
Jeg skjønte ingenting når gubben kom trampende inn døren, helt vill i blikket bråstoppet han fremfor meg.
“ALDRI mer!” ropte han ut, “aldri mer ska æ høre på dæ!”. 
Forvirret kikket jeg opp på han, hva var det nå jeg hadde sagt??

“Æ tenkte at æ sku høre på dæ for en gangs skyld, så æ gikk den samme løypa du brukte å gå”! Jeg satt fremdeles lettere forvirret i godstolen og stirret på gubben som nå så ut som han var i ferd med å få et anfall av noe slag, men jeg skjønte såpass at den lille kveldsturen ikke hadde gått helt som planlagt.
Det var da jeg plutselig la merke til det, det vokste greiner ut av ørene på gubben.

Det viste seg nemlig at jeg hadde sagt noe i det gubben gikk ut døren to timer tidligere, jeg hadde foreslått at han kunne ta seg en tur til fjells.
Nå hadde jeg jo aldri trodd at gubben skulle ta den setningen så alvorlig, spesielt ikke på kvelden når det så og si var beksvart ute.
Men gubben hadde vært så forbanna han at han hadde lagt i vei, det eneste han ikke tenkte på var at stien hadde grodd litt igjen på de siste syv årene.

“Det va jo reine Amazonasjungelen, du ska være gla for at æ ikke blei spist av ville dyr”! 
Så nå har gubben begynt på sin egen klage, en fjelltur i mørket har gitt traumatiske opplevelser.
Klagen går til kommunen og erstatningssøksmålet går til meg, det er tross alt kjerringa sin skyld at han havnet i dette uføre…