Når man blir alvorlig syk så blir man også jævlig utrygg. Frykten kan til tider ta over alt du gjør, det er som en lammelse som legger seg rundt ditt dype sinn, og drar deg ned til et bunnløst mørke. Du blir både handlingslammet og urasjonell, det er som om du går ut av din egen kropp og både tid og sted stopper fullstendig opp. Denne frykten er noe jeg aldri har kjent på tidligere. Jeg gikk fra å være en fryktløs person til å bli handlingslammet av frykt i et brøkdel av et sekund, plutselig ble min trygge tilværelse til noe skummelt og skremmende.
Ting jeg aldri før har vært redd for er jeg nå livredd for, tankene tar over og frykten for det ukjente biter seg fast som neglebit en kald vinterdag. Noen ganger føles det ut som om hjertet skal gå i tusen knas, og angsten river hver eneste lille bit ut av brystet på meg. Frykten for det som venter meg der fremme, frykten for at lidelsen blir stor, og frykten for at det varme kjærlige hjemmet vårt blir omgjort til en institusjon er stor.
Redd for å dø er jeg ikke, men jeg er redd for hvordan veien dit vil bli. Jeg er redd for at det er det eneste mine kjære vil huske, at det eneste de husker er kaoset og slitsomheten. Forskjellige pleiere inn og ut av huset til alle døgnets tider, hjelpemidler som tar over hverdagen, og en mamma som sitter der alene i ensomhet og ikke klarer å gjøre seg forstått.
Noen ganger tenker jeg det ville være bedre å bo borte, at det er egoistisk av meg og utsette mine barn for den påkjenningen som venter. Derfor tenker jeg at avstand vil kunne skåne de for en smerte av å se meg råtne bort i all ensomhet. Jeg tenker på hvordan Isak vil reagere, jeg syns jeg kan se frykten i øynene på han når han ikke skjønner hva som skjer med mammaen sin. Den frykten som vil før eller siden dukke opp hos han, den vil bli umenneskelig å bære.
Det er heller ikke mulig å forberede seg på det, faktisk så skyver vi det under teppet, vi vil nødig tenke på det. Men når jeg ligger alene i mørket så kommer tankene, de kommer smygende som et ullteppe som legger seg over mitt hjerte og sinn. Derfor prøver jeg så langt det lar seg gjøre å ikke tenke for mye på fremtiden, for alt jeg kan gjøre er å leve her og nå. Vi vet så alt for godt hva som venter, en skjebne så ubarmhjertig. Men noen ganger kommer frykten, angsten er et faktum, og i det øyeblikket blir jeg lammet av frykt, i det øyeblikket blir selve døden ingenting i forhold til frykten for fremtiden.
Det er ingenting jeg kan gjøre for å forandre min skjebne, alt jeg kan styre er hvordan jeg lever livet her og nå. Derfor håper jeg at jeg kan få være stabil lenge fremover, få nyte mange kjærlige dager sammen med mine kjære, nyte livet for alt det er verdt. Jeg håper veien fremover blir lang og slakk, uten de helt store toppene man må klatre over…
