Redd for å leve , redd for å dø

Helt siden jeg fikk denne sykdommen inngikk jeg en pakt med meg selv , en pakt jeg har klart å holde.

En pakt om å aldri ta sorgene på forskudd , aldri dvele over det som kommer.

Min skjebne var allerede blitt belagt , tre små bokstaver hadde bestemt min vei videre.

En vei jeg ikke kunne gjøre noe med , og selv om det var tøft så måtte jeg bare finne meg i det.

 

Jeg kunne selvfølgelig ha brukt ordet akseptere istedenfor finne seg i , men for meg blir det feil og bruke det ordet i denne settingen.

For hvem kan med hånda på hjertet si det , hvem kan si at de aksepterer at de skal dø.

Jeg er ihvertfall ikke en av dem , og mest sannsynlig kommer jeg aldri til å bli det heller.

Ja jeg må finne meg i at jeg skal dø , men jeg aksepterer det ikke.

 

Jeg aksepterer ikke hele livet mitt falt i grus , jeg aksepterer ikke en sykdom som frarøver meg alt.

Men jeg prøver hver dag , prøver å leve livet til tross for manglende aksept.

Jeg klarer kanskje ikke akseptere det , men jeg kan likevel prøve mitt beste.

Prøve å gjøre det beste med de kortene jeg har igjen , fokusere på livet fremfor tre små bokstaver.

 

Selv om det er vanskelig så forsøker jeg , for meg finnes det ingen andre valg.

Med fire barn så kan jeg ikke bare legge meg ned , selv om det er aldri så fristende til tider.

Bare ligge der og aldri stå opp , ligge der og vente.

Vente på den dagen jeg vet vil komme , vente på at det er min tur.

 

Jeg valgte det motsatte , jeg valgte å kjempe.

Kjempe for livet , kjempe for mine barn.

Men redselen må jeg leve med hver eneste dag , en redsel som aldri slipper tak.

For jeg er en av mange , en av dem som er redd for å leve og redd for å dø.

 

Min vei har vært lang , og lengre skal den bli.

En vei som skremmer meg , jeg er redd for å leve.

Leve et liv med stadig nye utfordringer , begrensningene blir større jo lenger veien blir.

Redd for stadig nye komplikasjoner , store komplikasjoner for en sliten kropp.

 

Leve virker så enkelt for noen , noen ser ut til å sveve gjennom livet på en fløyelsmyk sky.

Men det er først når døden puster deg i nakken den enkelheten forsvinner , og jeg er en av dem.

Redd for å leve og redd for å dø , redselen blir større for hver dag som går.

For jeg vet ikke hva som lurer bak neste sving , veien mot liv og død er like lang for meg….