Det er vel en kjent sak at jeg har brukt mye tid på å planlegge min egen begravelse , mine siste ønsker er skrevet ned for lengst.
Jeg vet hvor tungt det kommer til å bli for mine kjære , så når den dagen kommer vil jeg at alt skal være klart.
Kanskje er det vanskelig å forstå , men på mange måter føler jeg at dette er den eneste kontrollen jeg har igjen.
Men aldri hadde jeg sett for meg at det var så mange ting jeg måtte tenke på , hvor mye det er å ta stilling til.
For eksempel hvor mange ulike kister det er , og at du kan velge selv hvilket stoff du kan kle den med. Jeg tror neppe det vil bry meg så mye om jeg ligger på silke eller tre når den dagen kommer , noen ligger jo bedre i kista enn i senga de har brukt hele livet.
Det samme er det med urner , her er det noe for enhver smak. I tillegg har du sanger , salmer , blomster , mine siste ord som skal leses opp , hvor jeg vil bli gravlagt , en preken , hvem som skal bære kisten , og sist men ikke minst , seremonien etterpå .
For meg er døden blitt et naturlig samtaleemne , døden er på en måte blitt mitt eneste faste holdepunkt i livet.
Jeg vet den dagen kommer før eller siden , og jeg føler meg heldig som har en mulighet til å planlegge min egen død.
Det er kanskje en rar ting å si , men det gir meg en trygghet på et vis.
Jeg har et ønske om å “rydde” opp etter meg , gjøre det enklest mulig for mine kjære når den dagen kommer.
Det er nok verre for dem å prate om dette temaet enn for meg , men av og til kommer de med spørsmål.
Noen ganger ut av det blå , og andre ganger når vi havner inn på temaet.
Men igår kom det ut av det blå , de vet at jeg svarer uansett.
Som regel så kan jeg gi et svar uten å tenke meg om , men ikke denne gangen.
For igår kom et spørsmål jeg ikke har tenkt over enda , jeg har vel tenkt at den biten får være opp til mine kjære. Men nå sto han der og ventet på svar , et lite spørsmål ble hengende i luften.
“Hva skal stå på din gravstein?”
Sterkt å lese💜 Og samtidig, til ettertanke for oss alle – for det eneste vi vet sikkert, er jo at vi skal dø en dag. Takk for at du skriver både vemodig og naturlig og fint om noe som er så vanskelig for mange av oss å forholde oss til. Like fullt – det gjelder oss alle, vi vet ikke når – og det kan være fint å dele noen tanker rundt det med sine nærmeste. Sånn tenker jeg. Skulle bare ønske du slapp å forholde deg til det så tidlig i livet. Det er brutalt.
Håper du får mange mange gode dager med familien i laaang tid ennå – og jeg sender deg en stor klem💜
Selv om jeg hadde vært frisk så tror jeg at jeg hadde diskutert dette med familien , jo mer man prater om døden jo mindre farlig blir den.
Stor klem tilbake Kristin 💜
Gjennom voksen alder har jeg fått høre nokså ofte at jeg ikke ble til noe. Jeg er litt stolt da over at jeg forble meg selv uansett. Tenkte noen ganger at på min gravstein skal det stå “Her hviler ingenting”
Huff det hørtes forferdelig ut , samtidig høres det ut som noe min gubbe også ville skrevet på sin. Noe som får meg til å lure på hva han vil skrive på min , det tør jeg nesten ikke tenke på.