Så var det mandag igjen. I dag hadde jeg møte på Nordåstunet. Jeg er så heldig at jeg får lov til å ha opphold der tre ganger i året, og nå var tiden inne for å planlegge et nytt opphold. Min historie med Nordås begynte allerede 4 måneder etter fødselen av Isak. Mine første sykdomstegn begynte mens jeg enda lå på fødestuen. Jeg hadde et fint svangerskap, var frisk og rask men mye sliten. Jeg gikk hele ni dager over tiden og natten før planlagt igangsetting startet fødselen. Nå har jo jeg vært med på dette tre ganger før, så jeg visste hva jeg gikk til. Jeg har født to ganger uten noen form for bedøvelse og en gang med Epidural. På grunn av dårlig opplevelse med Epidural tidligere så hadde jeg på forhånd bestemt at det ville jeg ikke ha denne gangen. Jeg liker å ha kontroll, og riene klarer jeg fint å jobbe meg igjennom. Men med Epidural føler jeg at jeg mister litt av kontrollen.
Alt gikk fint i begynnelsen av fødselen, jeg klarte meg med litt lystgass og følte jeg hadde kontroll. Men så begynte jeg å bli dårlig, kvalm og svimmel. Så gikk alarmen, blodtrykket steg til værs og pleierne fylte rommet. Stakkars mannen min som ikke har vært med på dette før, han ble grepet av panikk. Av en eller annen grunn så forholdt jeg meg rolig under den hektiske stunden. Etter at jeg hadde fått blodtrykk senkende medisin og alt var stabilisert, ble det bestemt at jeg måtte ha Epidural. Det er rart, for i etterkant har jeg tenkt mye på hvorfor jeg absolutt ikke ville ha bedøvelse, det var akkurat som jeg visste at nå kom det til å gå til Hel….!!
Så da lå jeg der uten følelse fra livet og ned, måtte bli fortalt når jeg skulle presse og jeg kjente ingenting. Men etter ca ni timer kom en nydelig gutt til verden. Jeg oppdaget fort at noe ikke stemte. Venstrefoten min ville ikke lystre, jeg var delvis lam. Men jeg slo meg til ro, for som jordmoren sa, Epiduralen kan sitte i en stund. I ettertid så synes jeg det er litt rart at legen ikke fanget det opp, for dagen etter, klar for hjemreise var jeg ikke bedre, jeg slepte venstrefoten med meg.
Som nybakt mor så er det bare en ting som står i hodet på deg, det nyfødte barnet. Det er altoppslukende og du setter deg selv i siste rekke. Etter ca seks uker hjemme med en fot som fortsatt ikke spilte på lag, tok jeg min første litt lengre trilletur. Vondt skal vondt fordrive er det noe som heter, og jeg tenkte vel at aktivitet skulle hjelpe. Jeg trente jo gjennom hele svangerskapet og elsket å holde meg aktiv. Jeg hadde gledet meg til lange trilleturer, fjellturer med den lille i bæremeis på ryggen, være mye ute og dele naturopplevelser med han. Men dagen etter min første trilletur (som forøvrig innebar barnevogn, to hunder og bratte bakker) så datt jeg om hjemme om morgenen. Jeg fikk ringt mine foreldre, og kom meg til legen. Hun så på meg i omtrent to minutter før hun henviste meg til innleggelse samme dag.
Min mann jobbet borte i den perioden og var nettopp egentlig begynt på jobb igjen da han ble kommandert hjem igjen. Nå var panikken i gang, hva feilte det meg?? Etter to uker på Nevrologisk avdeling, utallige prøver og undersøkelser, pendling opp og ned hver dag med den lille på armen fikk jeg en forklaring, blodpropp i ryggmargen. Hadde jeg bare visst da at årsaken skulle vise seg å være noe helt annet hadde jeg nok reagert annerledes. Jeg begynte å strigråte, jeg var ikke udødelig, jeg var livredd. Men jeg ble beroliget av legen som mente jeg kunne trene meg tilbake og dermed ble jeg henvist til Nordås. Samme dag som dette skjedde møtte jeg en skjønn dame på sykehuset som også var innlagt. Hun la sin elsk på Isak. Barna hennes var på besøk, barn i tenårene, fire barn hadde hun. Så fortalte hun meg at hun hadde kreft, uhelbredelig kreft. Er det ikke rart hvordan noen mennesker kommer inn i livet ditt når du trenger det som mest? Der og da skjemtes jeg over min egen reaksjon tidligere, for jeg kunne ihvertfall gjøre noe med min egen situasjon. Dette skulle vise seg å være helt feil….
Når jeg ankom Nordås var jeg full av pågangsmot og motivasjon, mye takket være møte med denne fantastiske damen. Der oppe ble jeg møtt av noen fantastiske mennesker. Et helt team bestående av fysioterapeuter, ergoterapeuter, leger og sykepleiere som kun har et mål for øye, nemlig å sørge for at du har det bra. Det føltes så trygt og godt å være der og jeg var virkelig i gode hender. Og jeg trente, Gudene skal vite at jeg trente, nå kom all min kunnskap fra tidligere trening til nytte. Jeg følte faktisk at jeg ble bedre i løpet av ukene jeg var der. Jeg hadde flere opphold på Nordås dette første året. Etter ca seks måneder merket jeg imidlertid at armene mine ble svakere, og da begynte jeg å ane ugler i mosen. Det var på denne tiden jeg begynte å Google og ALS dukket opp for første gang i hodet mitt. Jeg husker at jeg nevnte denne bekymringen til venner, familie og til og med legene på sykehuset, men jeg ble bare avfeid, det var ikke vanlig å få ALS i så ung alder.
Når jeg nå sitter her i dag så vet jeg jo bedre, og magefølelsen er ikke noe man kimser med. Men samtidig så føler jeg meg privilegert, for Nordås fortsetter å gi meg nye opphold på tross av uhelbredelig sykdom. Og nå gleder jeg meg til å ta fatt på et nytt opphold på nyåret. Da er det tilbake til de flotte menneskene i trygge omgivelser igjen…
