I går kveld kom angsten snikende. Det er bestandig når jeg har det virkelig bra, senker skuldrene og nyter tilværelsen at angsten inntreffer. Den kommer snikende litt etter litt, før en kald klo legger seg over brystet mitt og jeg mister pusten. Jeg var så glad i går når min datter kom hjem, og vi nøt kvelden sammen. Vi rigget oss til fremfor TVen for å se fotballkamp, hun dro sin stol tett opp i mot min stol slik at vi kunne nyte litt snacks sammen. Det er stor forskjell på gutter og jenter når det kommer til å vise følelser. Mens guttene mine kan til nød og neppe si ” glad i deg” i forbifarten på vei ut, så sier min datter det sikkert femti ganger i løpet av en time. Så da satt vi der sammen og pratet om løst og fast, mimret litt og nøt tiden.
Det er så naturlig for min datter og vise følelser for meg enten vi er ute blant folk eller bare er hjemme. Dette betyr så mye for meg, høre ord som : ” Mamma, du er verdens beste”, ” Mamma, du er fin”, ” glad i deg “, eller “vi trenger deg mamma “. Hun sier alltid også at hun er mer glad i meg enn det jeg er i henne, beklager jenta mi, den kampen taper du, for en mor sin kjærlighet for sine barn er større enn alt annet. Dette vil du kjenne på selv om du får egne barn 🧡.
Kampen gikk mot slutten og det nærmet seg leggetid. Min datter overøste meg med klemmer og kyss før hun gikk opp på rommet sitt. Da kom det som kastet over meg, den følelsen som hadde ligget og ulmet hadde nå vokst seg stor og var klar til å komme opp til overflaten. Det tetnet seg for brystet, jeg fikk ikke puste og jeg ble varm i hele kroppen. Alle bekymringer for fremtiden veltet innover meg, jeg innså plutselig hva jeg kom til å miste når jeg en dag blir borte. Kjærligheten for og fra mine barn, alle disse gode, varme stundene med mine kjære, tryggheten om at dine kjære alltid er der vil forsvinne og jeg innså hvor mye jeg kommer til å miste. Alle disse tingene som bidrar til at jeg klarer å stå opp hver morgen og fortsette å kjempe meg igjennom dagene, alle disse samme tingene gir meg mange bekymringer og jeg vil ikke miste det. Dette er livet på godt og vondt, livet er som en berg og dal bane, fantastisk i et øyeblikk og jævlig i det neste. Men jeg elsker alt hva livet bringer med seg og jeg vil leve det så lenge jeg kan. Så nå sitter jeg her og ser på at julen blir pakket bort, og kan ikke la være å tenke på om jeg får oppleve neste jul….
