Når jeg våknet i dag så føltes det som om dette er den første dagen av resten av mitt liv. Jeg vet ikke om dette gir noe mening, men det var en spesiell følelse å ha. Når man vet at man har bare en kort tid igjen å leve så blir man skjerpet på en måte. Det er ihvertfall slik for meg. Bagateller som at huset ikke er tipp topp bestandig, eller at ungene glemmer å sette inn oppvasken betyr ingenting for meg lenger. Det er de små tingene som betyr noe. Barnelatter, små ord av kjærlighet, praktiske gjøremål som utføres med omtanke og nestekjærlighet, det er disse tingene som betyr noe, og det er disse tingene jeg vil fylle dagene mine med. Men dette kan også føre til uenigheter, for det som betyr så fryktelig lite for meg, betyr mye for min mann. Jeg skulle ønske at han kunne føle på noe av det jeg føler, for kanskje da kunne han se ting på en litt annen måte. Samtidig så skulle kanskje jeg ha fått kjenne litt på hans følelser, kanskje jeg hadde hatt en annen oppfatning da. Det er ikke enkelt å være alvorlig syk, men det er heller ikke enkelt å være pårørende.
Av og til tenker jeg at det kunne vært bedre om sykdommen gikk fort, slik at de rundt meg slapp og slite så mye. Det er Isak jeg tenker mest på, det hadde kanskje vært bedre om jeg allerede var borte når han var baby, det kunne ha spart han for litt sorg. Både Marcus og Daniel var små når pappaene deres døde, jeg føler en takknemlighet over dette. Misforstå meg rett, selvfølgelig skulle jeg ønske at de kunne ha fått blitt kjent med fedrene sine, men samtidig så har de blitt spart for den sorgen over at noen bare blir borte. Om jeg dør nå, så vil Isak ikke forstå så mye, han vil bare oppfatte at mammaen hans er borte for alltid. Dette er helt grusomt for meg å tenke på. Jeg er selvfølgelig uhyre takknemlig for hver dag jeg får med mine kjære, men kanskje dette er egoistisk av meg, kanskje det ville vært bedre om sykdomsforløpet gikk fort.
Denne julen har jeg klart meg uten de helt store sammenbruddene, men igår kveld kom tårene når min mann var ute med Isak for å fyre opp fyrverkeri. Det var så dårlig vær at jeg måtte bli inne. Dette fikk begeret mitt til å renne over, og jeg hylte ut min frustrasjon i ensomhet. Jeg er blitt flink til å skjule mine følelser, for jeg vil ikke påføre de rundt meg enda mer sorg enn det de allerede har. Selvfølgelig kan jeg gråte med mine barn iblant, men de helt store utbruddene holder jeg for meg selv. Ute herjer vinterstormen, gjenspeiler seg litt i hvordan jeg føler meg i dag. Hvis dette er første dagen av resten av DITT liv, hva ville du brukt tiden din på?? Jeg velger å bruke min tid på den største gaven man kan gi, nemlig kjærligheten…..
