Det er fryktelig ensomt å være syk. Man er liksom alene med sine tanker og følelser. Det er vanskelig å forklare for de rundt meg hva jeg går igjennom og det er vanskelig for de rundt meg å sette seg inn i hvordan jeg har det. Jeg har alltid hatt tro på at åpenhet hjelper, og barna mine vet det meste. Men det er jo noen tanker jeg velger å holde for meg selv. Bekymringer og min sorg over sykdommen vil jeg ikke legge over på dem. Jeg synes ikke det blir riktig, de har sin egen sorg å takle. Så da velger jeg å skyve mine følelser til side, og heller fokusere meg om deres følelser og tanker.
Er det en ting jeg har blitt flink på, så er det nettopp tålmodighet. Man har ikke så mange andre valg enn å vente på hjelp. Jeg prioriterer barna først og meg selv til sist. Når assistentene går hjem fra jobb, så er det min mann som får ansvaret. Jeg vil ikke være til bry, så jeg tar meg i og velge ut det jeg har mest behov for der og da. I et hus med fire barn så må det bare bli sånn. Stort sett går det bra, men det hender at om jeg feks ber om noe og spise og min mann trenger å slappe av, så kjenner jeg at det er litt sårt noen ganger. Det siste jeg vil er å være til bry, og den følelsen er tung å bære. Jeg håper bare at alt jeg bidrar med kan veie litt opp for den hjelpen jeg trenger, og at når mine nærmeste minnes meg, så kan de minnes en mamma som har prøvd å hjelpe på tross av sykdommen.
Idag skulle jeg egentlig være hjemme og ta det med ro mens min mann skulle ut og ordne resten av julehandelen. Men sånn ble det ikke, jeg måtte ut selv du. Skal man få noe gjort, så er det best å gjøre det selv. Denne gangen viste jeg hva jeg skulle ha, så i løpet av en time var jeg ferdig, og forlot mann og svigerforeldre igjen på senteret. Nå har jeg gjort mitt, så nå får de ta seg av resten. Nå skal jeg kose meg med Olsenbanden på Tv og spise noe godt. Håper dere slapper litt av innimellom slagene, og at dere får en flott lørdag. Grip dagen folkens, dagen idag får du aldri tilbake…..
