På TVen florerer det av reality programmer, Kardashian, Real housewife, født i Beverly Hills og mange flere. Alle disse programmene har en ting til felles, penger. Jeg blir sjokkert, rystet og ikke minst skuffet over den livsstilen de lever. Strør om seg med penger som om det er den største selvfølgelighet. Midt opp i dette har man barna, barn som blir kledd opp i designer klær fra de er nyfødt, barn som får de største bursdagsfeiring og de dyreste gaver før de kan gå, barn og ungdom som vokser opp i en livsstil der penger og utseende betyr alt. Dette sitter våre barn og ser på, og de elsker det. Disse amerikanske tilstandene finner du overalt, og jeg ser daglig ungdommer som ser ut som om de har mistet perspektivet.
Men hvem har ansvaret?? Jo, oss foreldre. Vi kan ikke kjøpe lykkelige barn, gi de alt de vil ha, uten at det får konsekvenser. At så foreldrene klager over hvor utakknemmelig og bortskjemte barna er blitt, er meg uforståelig. Det er sikkert en stor forskjell på å vokse opp med mye penger kontra å bli velsignet med det etter å ha erfart livet, men det viktigste er hvordan pengene blir forvaltet, hvilke holdninger vi fører videre og hva slags verdier vi tilegner oss. Nå i disse juletider kommer også ønskelistene frem, og når jeg hører hva noen ungdommer får blir jeg skremt på nytt. Dyre designervesker, biler, klær til flerfoldige tusen, ja, listen bare fortsetter og fortsetter.
Så har vi alle oss andre, alle vi som spinker og sparer for å få endene til å møte, alle vi som jobber hardt hver dag for å skaffe mat på bordet til våre barn. Hvert år må jeg som sikkert mange andre, legge til side penger til jul. Dette har jeg gjort hvert år slik at alle skal ihvertfall få et ønske oppfylt til jul. Men vi har et budsjett og det tillater ikke designerveske… Nå er jeg heldig som har barn som har de riktige verdiene inne, men jeg syns fortsatt at julegavene er fryktelig dyre. Daglig på disse tider hører vi om mennesker som sliter, alenemødre som ikke klarer å oppfylle barna sine ønsker, mennesker som lever på gaten, og mennesker som sitter alene i høytiden. Julen er tiden for medmenneskelighet og omtanke, og vi er alle litt ekstra rause på denne tiden. Men hva med resten av året? Er vi like flinke til å se våre medmennesker da? Svaret burde være ja, men jeg tror nok vi kunne blitt flinkere alle sammen.
Jeg sitter her og på TVen går Kardashian, men jeg sitter og engster meg for fremtiden. En fremtid som er total ulik fra tv verdenen. Jeg engster meg på vegne av mine kjære, klarer de å sitte med huset etter min bortgang, holder familien seg samlet, og sist men ikke minst, kommer de til å ri av stormen og komme seg helskinnet igjennom når jeg dør. Jeg prøver hver dag å forberede de på at en dag er jeg borte, men jeg har innsett at dette ikke er mulig. Jeg må heller håpe og tro at jeg har gitt de nok grunnlag til å takle det som kommer. Min bønn er vi alle må vise nestekjærlighet for alle, uansett hudfarge, religion og bakgrunn. Vi er alle like verdifulle og inni er vi like….
