Når man havner i rullestol så opplever man en endring på mennesker rundt deg. Jeg kan skjønne at folk vegrer seg når man blir alvorlig syk, noen blir redde og vet ikke hva de skal si, andre overkompenserer og overøser deg med sympati og behandler deg litt som et barn. Jeg har erfart mange rare måter å bli møtt på. Noen snakker ekstra høyt akkurat som om hørselen min er svekket, noen snakker over hodet mitt og henvender seg kun til assistenten, andre setter seg ned på huk med rullestolen, tar deg på armen mens de ser på deg med et sørgmodig blikk og spør : “hvordan går det?”. Til sist har vi de som nærmest blir overrasket over at jeg sier at jeg har det bra, det er nærmest forventet at jeg skal ha det helt forferdelig, være deprimert og uten livsglede. Jeg har full forståelse for at noen kan bli usikre og engstelige, men jeg ønsker kun å bli behandlet som vanlig, slå av en prat om hverdagslige temaer, høre hva du har gjort på og hvordan du har det. Selv om jeg prater litt dårligere så fungerer hodet mitt like godt som før, ja, faktisk enda bedre enn før.
Når man utdanner seg innenfor helse så blir man lært opp til å sette seg ned i samme høyde som oss rullestolbrukere. En ting er å sette seg ned på en stol i nærheten, men må det være nødvendig å sette seg ned på huk?? For guds skyld, stå nå bare, jeg vil heller se litt opp og ha deg litt på avstand, enn nede på knær og helt opp i ansiktet. Det er bare mine nærmeste som jeg ønsker innenfor intimsonen. Men det er en ting som er unntaket, klemmer. Det er litt rart det her, for jeg har egentlig ikke vært noe begeistret for å ha så mye nærkontakt, annet enn med mine barn. Intimsonen min har vært veldig høy men nå har den endret seg. Jeg liker fortsatt ikke å bli dullet med, men varme klemmer setter jeg pris på nå.
Det jeg har merket størst forskjell på etter jeg ble syk er sansene mine og hukommelsen. Jeg hører bilduren lenge før de andre, og kan på den måten varsle om at nå kommer det besøk. Noen av mine nærmeste kan gå så langt å si at jeg er nærmest blitt synsk. Jeg kan si til mannen min: “Nå kommer foreldrene mine snart”, uten at jeg har pratet med dem men jeg får bare en følelse, og sant nok, 15 min senere står de på døren. Dette gjelder og mine venner. Isak har fått med seg at jeg bruker hørselen min flittig, og nå er han og begynt. Han kan sitte å se på Tv når han plutselig sier: ” hvem kommer nå mamma, jeg hører en bil”, eller, “hva var det for en lyd mamma”? Og det er bare meg og han som hører det.
Hukommelsen min har alltid vært god, men jeg bruker hodet mye mer nå enn før. Jeg har stålkontroll på hvor alt ligger uansett hvor mange år det er siden jeg la det der. Dette kommer godt med når jeg har en mann som nesten ikke husker hvor han la skjorta si igår 😂.
Det samme gjelder med alt av søknader, jeg sitter med alle opplysninger om økonomi, inntekt og utgifter i hodet. Det er rart hvordan man lærer seg ulike teknikker når man ikke har andre muligheter.
Men nå sier sansen min at det er tid for middag for det lukter deilig i hele huset, så ønsker dere alle en riktig god middag og en trivelig kveld….
