Det er noe helt spesielt med den første snøen, de første små snø fnuggene som daler stille ned i vår lille atmosfære. Tiden står liksom litt stille og alt blir med ett litt fredeligere rundt oss. Uansett hva jeg holder på med eller hvor jeg befinner meg, så stopper jeg alltid opp når de første snø fnuggene daler ned. Det er akkurat som om jeg får tid til å reflektere, tid til å puste i en hektisk hverdag, det er som om snøen varsler om en ny begynnelse og at den visker vekk alt det vonde som har vært, ja, det er som om det er fred i verden der en liten stund.
Jeg har alltid elsket vinteren, sikkert fordi jeg er et vinterbarn, født en kald novemberdag i 1979. Denne gleden har jeg og prøvd å videreformidle til mine barn, tatt de ut når den første snøen har dalt ned, nyte de første snø fnuggene, helt stille har vi stått der og bare beundret disse små lette fjærene som kommer dalende, som min datter pleide å si : “en liten bit av himmelen mamma”.
Jeg håper at når jeg en dag er borte, at disse små fnuggene kan minne mine kjære om meg, viske vekk alt det vonde, bre seg over dem som et hvitt teppe av gode minner og kjærlighet. Varsle om en ny begynnelse, mange gleder, og hell og lykke.
Så nå sitter jeg her og lengter etter det første snøfallet og håper dere alle tar dere tid til å puste i en hektisk hverdag, spesielt nå i disse travle førjulstider.
