For en morgen det har vært. Alt som kunne gått galt har gått galt. Jeg bestemte meg i går for at jeg skulle stå tidlig opp i dag for å følge Isak til barnehagen. Der skulle de ha åpning av julebyen som barna hadde laget , og vi foreldre var invitert til å spise frokost med barna før åpningen. Jeg prøver å strekke meg langt i å følge mine barn på tross av sykdommen. Dette for å prøve å skape en viss normalitet for barna, men og fordi det gir meg mye glede.
Så dagen min startet kl. 06.00.Da ble jeg dratt opp av min mann, og her er det ingen ” kjære mor” for vi hadde ingen tid å miste. Etter å ha fått en kattevask og ( heldigvis) klær på meg, oppdaget vi at det var tomt for brød. Heldigvis åpner butikken kl. 07.00 og Geir måtte i hu og hast hive seg i bilen og dra for å handle. Jeg har ligget våken i natt og hørt på vinden, så øynene mine gikk omtrent i kryss når Geir kom tilbake fra sin tidlige handletur. Assistenten kom litt over syv og etter at hun hadde luftet hunden var det bare å få meg og Isak i bilen. I det hun starter bilen lyser tankmåleren mot oss, lite diesel igjen. Jeg HATER når det skjer, men vi kom oss nå til barnehagen og bestemte oss for å fylle tanken etterpå.
Vi hadde en fin stund i barnehagen og Isak viste oss stolt hva de hadde laget. Jeg hadde på forhånd prøvd å forberede han på at mamma skulle gå igjen, for hjertet mitt brister hver gang han skriker og gråter fordi han gjerne vil være med hjem igjen. Når jeg så at han begynte å leke med de andre barna valgte jeg å ta farvel, heldigvis var han smilende og egentlig likegyldig til at jeg dro. Når vi så kom oss ut til bilen oppstod det et nytt problem, noen hadde parkert bak oss!!! Jeg har heis bak bilen og vi fikk ikke plass til å bruke den. Assistenten min er livredd for å bulke bilen, men jeg så at det var plass til å kjøre litt frem for så å rygge seg tilbake ved siden av den bilen bak oss. Nå begynte komikken, og dette må ha vært et syn for alle forbipasserende. For mens assistenten hang ut vinduet så for jeg i rullestolen rundt bilen mens jeg ropte :”sving litt mer “, du kan bare rygge” , “ja, STOPP!!” Men vi klarte å komme oss ut til slutt, vi er jaggu meg et radarpar 😂
Etter vi hadde fylt opp tanken så var det strake veien hjem. Vi bestemte oss for at nå skulle jeg dusje, like greit å ta det nå når jeg likevel var igang. Jeg kjente at jeg var sliten, men jeg hadde jo anledning til å slappe av etterpå. Nå har jeg litt krefter i beina fortsatt så jeg forflytter meg gående mens assistenten holder meg i hendene. Etter dusjen var det bare å få på seg klær og ordne håret. Det er her katastrofen inntreffer, i det jeg skal reise meg siger jeg sammen og ned på gulvet. Musklene mine er så harde og stive at når leddene bøyes så kjennes det ut som om alle bein i kroppen knekker.
Det er ikke første gangen jeg faller så jeg klarer å holde hodet kaldt, men stakkars assistenten min, hun har ikke vært med på dette før. Jeg klarte å formidle at hun måtte få meg på rygg og strekke ut beina. Så var det bare å puste litt mens jeg måtte planlegge neste steg. Første tanken min var å trykke på trygghetsalarmen som jeg har slik at hjemmesykepleien kunne komme, men jeg vet av erfaring at det kan ta lang tid før de kommer. Så da ble takheisen på soverommet neste alternativ. Men jeg lå jo på badet, så da ble løsningen å få på seilet liggende, for så å dra meg ut på soverommet og “VIPPS” så var jeg oppe igjen, lett som bare det 😎
Etter jeg hadde fått summet meg litt og kommet meg tilbake i godstolen, var det bare å rigge seg til fremfor dataen, nytt blogginnlegg skulle skrives. Men hva tror du skjedde??? Datamaskinen virket ikke, uansett hva jeg prøvde så ville den ikke lystre. Heldigvis var eldstemann hjemme, og etter mye om og men fikk han endelig liv i den til vill jubel fra mor selv.
Så nå sitter jeg her lykkelig over å være hjemme og tilbake i godstolen, vel vitende om at det fortsatt er mange timer igjen av dagen. Tror rett og slett jeg skal holde meg i ro til denne dagen er over. GOD HELG😁
,
