Det er søndag og det kjennes på kroppen. Jeg verker i hele kroppen, fryser og sliter med å konsentrere meg . Syk??? Nei, bare fullstendig utslitt. Det har vært en lang uke med lite ro rundt ørene. Min kjære mann har jobbet overtid hver dag nå i tre uker, og det innebærer mer ansvar på meg. Jeg skjønner at vi trenger de ekstra pengene, men nå kjenner jeg at det begynner å bli nok. Det som gjør meg forbanna er kommentarer som :”Du gjør jo ingenting “, “det er jo bare å sette assistentene i arbeid”, eller “barna klarer seg selv, de er store “.
Det er ikke det fysiske arbeidet som gjør meg sliten, men det psykiske. Det er mye organisering her hver dag, jeg er arbeidsleder for tre assistenter, mor til 4,, venninne og ektefelle. I tillegg så har jeg ansvar for alle søknader til ulike etater, svarer på spørsmål daglig fra ergo, BPA firma og Økonomiske problemer som dukker opp må jeg og ta tak i. Men hvorfor gidder jeg??? Jo for å prøve å spare på de rundt meg , men og fordi jeg gjerne vil bidra på min måte. Selv om barna er store så betyr ikke det at de ikke trenger hjelp til ulike ting, og Isak på tre krever oppmerksomhet fra han står opp til han legger seg. Misforstå det rett, jeg elsker det og ville ikke vært det foruten, men når min mann i dag, midt under skriving av nytt blogginnlegg ber meg om å sette på Nrk siden jeg har dataen foran meg og egentlig ikke gjør noe, da sa det PANG!! Jeg merker det er så lett å undervurdere alt jeg egentlig gjør i løpet av en dag, handling, organisere assistenter, hente Isak, ja ha ansvaret for alle ting her hjemme pluss litt til. Normalt sett så klarer jeg å se bort ifra småkommentarer men idag er jeg sliten og lunta er kort.
Så nå sitter jeg her i en nypynta julestue (ja for det har jeg og gjort idag) , og er i streikehumør. Jeg har ikke tenkt å løfte en finger resten av kvelden, ååå glemte meg, klarer jo ikke det likevel 😂
