Takk Gud for at jeg lever….

Tenk at jeg skulle få oppleve det igjen, akkurat det har jeg hatt mine tvil om de siste årene. Etter to år i pandemi ble det ekstra mange følelser i går, tårene satt løst der en stund. For en dag det ble, og for et vær vi fikk.
I år tror jeg værgudene viste seg fra sin sympatiske side, det er ganske så utrolig at vi skulle få fint vær akkurat denne dagen. For på mandag var det overskyet og idag regner det, en stor kontrast fra gårsdagen med andre ord.

Etter alt kaoset med grillen til gubben ble det ikke mange timene med søvn, men når vi sto opp i går morges ble alt glemt. En skyfri himmel ønsket oss god morgen, og til lyden av kanonene fra Osterøy ble flagget heist til topps av en ivrig liten gutt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det ble som vanlig en travel 17 Mai morgen, men heldigvis hadde jeg assistent så det gikk egentlig radig unna.
Klokken 10.00 var det bare å komme seg avgårde, vi hadde nemlig et tog å rekke. Det var en spesiell følelse å komme inn på skoleplassen og se så mange smilende mennesker, og det var da jeg skjønte at denne dagen kom til å bli spesiell.

Synet av en liten gutt i toget gjorde meg varm om hjertet, jeg prøvde så godt jeg kunne å sluke til meg hvert sekund. I går fikk jeg også tilbake en følelse som jeg ikke har kjent på siden jeg bodde i Vardø, for første gang siden da ble jeg nesten fargeblind. Jeg gjorde nemlig en tabbe når jeg bodde i Vardø ett år, jeg valgte å reise hjem til Bergen i Mai måned.
Jeg husker enda den følelsen jeg fikk på flyet når vi skulle gå inn for landing, for jeg fikk sjokk når jeg tittet ut av flyvinduet.

Alt var så grønt og frodig, ja grønnfargen skjærte meg nærmest i øynene.
Jeg ble nesten fargeblind der jeg satt, den frodige naturen under meg sto i stor kontrast fra de sandaktige sandstøvete gatene jeg reiste i fra. Og i går vendte den følelsen tilbake, det er lenge siden jeg har sett en så frodig natur.

Timene på skoleplassen fløy avgårde, det var så mye å finne på for en liten gutt at han ble en smule overveldet der en stund. Det er tross alt to år siden han var med på en 17 Mai feiring, og hvor mye han husker er jeg ikke sikker på. Jeg tenkte på det i går, og plutselig skjønte jeg hvorfor han hadde stilt så mange spørsmål dagen før. Han er jo tross alt bare seks år, han husker vel bare en feiring fra før.

Men når jeg så hvor stolt han var når fikk finklærne på måtte jeg smile, han er heldigvis ikke lik sin far på det området. Det som gjorde en liten gutt ekstra stolt var skoene, han har nemlig mast i flere uker nå om å få seg finsko. Men jeg glemte dessverre å kjøpe inn sko til den store dagen, skuffelsen i øynene hans på mandag kveld skar meg i hjertet. Heldigvis reddet gubben meg denne gangen, han løp nemlig ned i kjelleren for å se om vi hadde noe. Og der sto de, noen nydelige finsko som en liten gutt hadde arvet av nabogutten. Dermed ble dagen reddet, takket være gubben kunne en liten gutt stolt ta på seg finskoene og gjøre seg klar til det som skulle bli en uforglemmelig dag.

Jeg sitter her med et smil rundt munnen, igjen føler jeg på en takknemlighet så stor. I går kveld gikk jeg til sengs med et varmt hjerte, og igjen sendte jeg en takk til høyere makter. Dagen ble avsluttet med nydelig grillmat sammen med mine foreldre, og det som gjorde meg ekstra glad var at min datter og min nest eldste sønn tok seg tid til å feire med oss.
Alt jeg kan si er at jeg er glad for at jeg enda lever, jeg kommer aldri til å glemme dette årets 17 Mai feiring….