I to år har vi ventet på denne dagen, for nå er det to år siden vi begynte på det store uteprosjektet med å utbedre hagen og lage ny veranda. Det har vært litt av et prosjekt, spesielt med tanke på at gubben var alene. Jeg må innrømme at jeg tenkte gubben hadde tatt seg vann over hodet når han begynte på dette prosjektet, men til tross for mange utfordringer sto gubben på og ga seg aldri.
Alt sto ferdig i fjor høst, det eneste vi manglet var et rekkverk på verandaen. Når vi begynte på uteprosjektet for to år siden begynte vi også oppsparing til rekkverk, for det var ikke hvilket som helst rekkverk vi ville ha. Denne gangen skulle vi ha glassrekkverk på verandaen, og siden vi visste det ville bli kostbart fant vi ut at det var best å starte sparingen med en gang.
Vi prøvde å innhente tilbud i fjor høst fra ulike firmaer, men de få tilbudene vi fikk var langt over budsjettet vårt. Det var først når vi var på boligmessa i år at vi kom over et tilbud som vi ikke kunne takke nei til, og det beste var at monteringen var inkludert i prisen. Det var en lettelse for gubben, for det siste han ville var å montere det selv.
Nå er det tre uker siden vi bestilte og i går var ventetiden endelig over, to års ventetid nærmet seg slutten. To mann var alt som skulle til, og jaggu var de effektive. Selv om de ikke begynte før kl 13.00 i går så tok det bare noen timer før de var ferdig. Gubben fikk seg litt av en overraskelse når han kom hjem i går, for da sto rekkverket ferdig.
Endelig kan vi sette et punktum for prosjektet som har vært i to år, og det beste av alt er at sola også kom i dag. Så nå gjenstår det bare å få hagemøblene på plass så vi kan nyte vår nye veranda, jeg bare håper vi får fint vær denne helgen så jeg kan være ute. Det hadde vært fantastisk når gubben reiser bort, at jeg kan nyte litt sol mens gubben er i Spania…
Mannfolk er rare i blant, og da sikter jeg selvfølgelig til gubben. Selv etter 15 år sliter jeg med å bli klok på den fyren, for en mer ubestemmelig type skal du lete lenge etter. Akkurat denne hendelsen begynte for et halvt år siden, da fikk gubben en invitasjon fra jobben om å være med på en firmareise.
Det viste seg at firmaet hvor gubben jobber inviterte alle med seg til Spania, og det var ikke hver dag slike invitasjoner dukket opp i innboksen til gubben. Helt siden den gang har gubben mast om den turen, og vi har gjort alt vi kan for at han kan dra på den turen. For selvfølgelig skulle gubben dra, er det en som fortjener å komme seg bort litt så er det han.
Så nå har vi i flere måneder prøvd å få alt på plass her hjemme, assistentene har blitt drillet opp og ned i mente, og vi har økt bemanningen for å dekke opp dagene gubben skal være borte. Det er nå til helgen gubben skal reise bort, og det merkes for å si det sånn. For nå når alt er klart har tonen til gubben fått en annen lyd, og det skjedde etter at gubben hadde lest programmet for helgen.
“WHITE PARTY, Æ ska pokker meg ikke på noe White party”, gaulte gubben ut i går kveld, for han hadde jo ikke noen hvite klær! Etter det gikk det slag i slag, gubben fant stadig noe nytt som satte han ut. Stressnivået til gubben nådde stadig nye høyder etter hvert som han leste, og i takt med stressnivået økte også glosene i styrke.
“Æ må jo opp midt på svarteste natta for å rekke det forbaska flyet, og hvordan i svarte skal Æ komme mæ te flyplassen” freste gubben, men det var først når gubben sjekket værmeldingen for landet han skulle til at det virkelig rablet for gubben! “28 GRADER” ropte gubben ut av full hals, skriket til gubben kunne høres over hele nabolaget.
Så nå gjenstår det å se om gubben overlever helgeturen til Spania, skal vi tro gubben så er han på vei til skjærsilden. “Æ kommer til å ende opp som en sylfide i den varmen der, Æ trur Æ må forhøye livsforsikringen” visket gubben mens han la seg ned i sofaen for å få pusten tilbake. En etterlengtet frihelg utviklet seg plutselig til et mareritt for en stakkars finnmarking, og det aller verste i følge gubben selv er at han må lære seg tegnspråk for å klare å kommunisere, for engelsk har gubben aldri lært seg…
Noen ganger blir jeg sittende og se ut av vinduet, drømme meg bort til en annen virkelighet.
Jeg ser havet glitre under solens varme stråler, hører lyden av bølgene som slår inn mot land.
Havet gir meg ro, lyden av dønningene er beroligende.
Jeg lukker øynene og lytter, og i et lite øyeblikk føler jeg meg fri.
Plutselig er jeg i ett med havet, vill og fri danser jeg rundt.
Jeg er en av mange bølger som skyller inn mot land, varsomt vasker jeg bort all lidelse og sorg.
På en sandstrand ser jeg de, mine fire små.
Rolig danser jeg mot de, og ute i vannet omfavner jeg de med mitt varme vann.
Gjennom vinduet ser jeg de, under en skyfri himmel svever de fritt.
Jeg følger de med øynene, ser hvordan de bruker vinden til å leke seg under skyene.
De er så vakre, og når jeg lukker øynene så er jeg en av de. En fugl med store vinger, oppe blant skyene er jeg fri. Det er så stille der oppe. jeg kan sveve over mine kjære og passe på.
Noen ganger blir min egen virkelighet for tung å bære, og det er da jeg lukker øynene og drømmer meg bort. Drømmer meg bort til et fredfylt sted, et sted som bare er mitt.
Mitt lille sted, der sorg og smerte ikke eksisterer.
I drømmene mine får jeg fred, jeg får et lite øyeblikk med ro.
Men så vender virkeligheten tilbake, og friheten jeg følte på smuldrer opp.
Lengselsfullt kikker jeg opp på en endeløs himmel mens jeg ber en stille bønn.
En bønn om at når min dag kommer blir jeg fri, fri fra all sorg og lidelse. La meg sveve fri som en fugl med vinden som mine vingeslag, la meg slippe virkelighetens lenker i en himmel så stor…
I går ble gubben og jeg sittende og mimre tilbake på tidligere sommerferier, og det var da gubben kom med en historie som jeg for lengst hadde glemt. Året var 2021 og vi hadde bestemt oss for å ta en rundtur på forskjellige steder denne sommeren, men det var når vi ankom Gardermoen at denne hendelsen fant sted. Det ble en uforglemmelig hendelse, ja i hvert fall for gubben…
Det hadde vært en lang kjøretur når vi omsider kom frem til hotellet på Gardermoen, og siden vi ikke hadde stoppet på veien for å spise middag bestemte vi oss for å ta en større kvelds. Men siden det var litt i seneste laget bestemte vi oss for å gjøre det enkelt, har jeg nevnt at det er gubben sin store livsfilosofi?? Valget falt på en av bensinstasjonene som lå i nærheten, faktisk rett over gata hvis jeg skal være nøyaktig.
To svære hamburgere ble bestilt, og minstemann valgte som alltid sin favoritt, PØLSE! I fred og fordragelighet satt vi der, endelig fikk vi et litt fredelig øyeblikk sammen. Ja hvis du ser borti fra når minstemann slo meg over kjeften i jakten på en flue, og at gubben helte en halv cola flaske over meg, men det var likevel det mest fredeligste øyeblikket på hele dagen. Trøtt og sliten gjorde vi oss klar til å forlate bensinstasjonen, nå skulle vi gå i hi på hotellrommet resten av kvelden. Jeg vet ikke helt hva som skjedde i neste øyeblikk, det var ikke før gubben gaulte ut bak meg at jeg våknet.
Jeg freste nemlig av gårde ut av bensinstasjonen, ville tilbake til hotellet kjappest mulig. Men det var når jeg skulle krysse gata at gubben fikk panikk, det som jeg trodde var gangveien var slettes ingen gangvei. “KA i hel#ete, ka fa#n e det du held på me??” Gubben kom heseblesende etter meg, at han løpte kloggene av seg er ingen overdrivelse. “Ska du lage nyhetsoverskrift allerede, ser du ikke skiltet???” Et skilt med teksten “forbudt for gående og syklister” lyste imot meg, med første øyekast skjønte jeg ikke hvorfor gubben tok sånn på vei, for jeg var jo ingen av delene.
Gubben klarte og stoppe meg i grevens tid, lettere forvirret satt jeg i rullestolen mens gubben tok over styringa. Helt panikkslagen kjørte gubben meg til nærmeste gressplen, kjerringa hadde nesten tatt livet av han. Med øyne store som tinntallerkener ble han sittende og se på meg, en ugjenkjennelig ansiktsfarge kom til syne i gubben sitt ansikt. Jeg hadde i det minste klart å vekke gubben opp, og alt som skulle til var en liten kjøretur i rullestolen langs E6….
Riktig god helg, håper dere fikk dere en like god latter som vi fikk…
I dag var det bare å komme seg opp, hive seg i dusjen og rett i rullestolen. Jeg har blitt litt for vant med rolige morgener, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg hadde nemlig bestilt dyrlege time for to av familiens hunder, det var tid for den årlige vaksinen. I tillegg hadde jeg sagt ja til å delta på et møte med min nest eldste sønn, og det havnet jo selvfølgelig på samme dag.
Så i dag hadde vi ingen tid å miste, spesielt siden alt havnet på den faste dusjedagen. Det er på slike dager jeg skulle ønske jeg fremdeles var selvstendig, for ting går mye fortere når man er frisk. Det er noe av det jeg savner mest, kunne løpe på do eller i dusjen selv. Jeg har aldri klart å venne meg til å bli stelt, og det jeg liker minst med denne tilværelsen er morgenstellet.
Etter (snart) ni år med denne sykdommen syns jeg fremdeles det er nedverdigende å bli stelt, og det tror jeg gjelder for de fleste som havner i lignende situasjoner. Jeg biter det selvfølgelig i meg fordi jeg vet det er en nødvendighet, og jeg er selvfølgelig takknemlig for at jeg får hjelp, men akkurat den biten syns jeg er tøff.
Men i dag hadde jeg ikke tid til å dvele over min egen misnøye, her var det bare om og gjøre å bli fort ferdig så man fikk komme seg av gårde. Etter mye om og men kom vi oss endelig av gårde, og allerede da var jeg blitt frustrert. Jeg merker nemlig veldig godt denne omorganiseringen i hjemmesykepleien, spesielt når ingenting av det jeg har bedt om har blitt tatt seriøst. Jeg har ikke krefter til å lære opp hjemmesykepleien i tillegg til alt annet, men det må vi tydeligvis!! Jeg skjønner ikke hvorfor de sender en helt ny sykepleier når de ikke har fått den opplæringen de trenger, det er jo frustrerende for både meg og den stakkars sykepleieren.
Jeg kjente hvordan det boblet inni meg når vi ankom dyrlegen, og det hjalp ikke på at jeg fikk dårlige nyheter hos dyrlegen,. Vår yngste hund var heldigvis frisk og rask, det eneste var tannstein som måtte fjernes. Men på den eldste hadde de funnet en bilyd på hjertet, og det likte jeg ikke. Så nå gjenstår det å se hva vi skal gjøre, vi må ta hensyn til alderen også opp i det hele.
Etter dyrlegen var det bare å frese hjem med hundene før neste møte, og akkurat det møtet ble en tålmodighetsprøve for meg. Det var en grunn til at vi ble kalt inn til møte, og det var for å få råd fra de ulike etatene om veien videre for min nest eldste sønn. Møtet har vært planlagt i mange måneder, og det var sendt ut sakslista på forhånd. Men det skulle man ikke tro når Nav ble spurt om hvilke muligheter han hadde, de kunne ikke gi oss noen konkrete tiltak min sønn kunne søke på!
De har hatt flere måneder på seg til å undersøke hva slags muligheter han hadde, det var like før det rablet for meg der jeg satt! En setning gikk igjen :”Vi kan ikke love at du får godkjenning, men du må bare prøve å søke”, men hva vi skulle søke på fikk vi aldri noe konkret svar på! Hva er poenget med veiledning da? Det er ikke uten grunn at Nav har et dårlig rykte på seg, ikke blir den etaten noe bedre heller!
Jeg er helt ferdig her jeg sitter, og enda er jeg frustrert. I dag lengtet jeg tilbake til en tid da jeg kunne slå i bordet, da hadde det nok blitt en annen tone. Nå skal jeg samle krefter en dag eller to, og så skal jeg selv finne ut hva min sønn har krav på. Og på neste møte skal jeg legge frem alt vi har søkt på, og samtidig levere de en jobbsøknad…
PS : Min nest eldste sønn er myndig, og har gitt meg tillatelse til å dele!
Det var en gang en gubbe som elsket å være i skogen, hver eneste ettermiddag pakket han med seg niste og la i vei. Men siden gubben ikke likte å gå så langt valgte han skogen nærmest huset som kjerringa en gang i tiden hadde kjøpt, og dermed kunne kjerringa holde et øye med gubben i skogen. Men i motsetning til kjerringa var det ikke roen gubben søkte etter i skogen, nei gubben var i skogen for å skaffe brensel.
Med både sag og øks i sekken luntet han i vei, og fra stuevinduet fulgte kjerringa han med blikket. Selv om skogen ikke lå langt fra huset så måtte han krysse en elv for å komme seg frem, og på vinterstid kunne elva være stri. Men gubben hadde for noen år tilbake tatt forhåndsregler, og sammen med en hjelper ble en liten bro konstruert.
Problemet med gubben var at han stadig stumpet over uventede hendelser, og de fleste av de var selvforskyldt. Dessuten hadde gubben en lei tendens til å gape over for mye, for planlegging var ikke gubbens sterke side. Sterk som en bjørn og med nytt pågangsmot inntok gubben skogen, og fra stuevinduet hørte kjerringa trærne skjelve av skrekk. Det tok ikke lang tid før en svak during kunne høres i skogen, og det var da kjerringa skjønte at gubben var i gang.
Dagene og ukene gikk, hver dag pakket gubben sekken og gikk i skogen. Men en dag ble det bråstopp i skogen, på en stubbe satt en fortvilet gubbe. For en dag oppdaget gubben hvor mye skog han hadde sagd ned, og det var da han oppdaget at det var noe han ikke hadde tatt høyde for. For alle trær har greiner, og først etter at gubben hadde sagd ned halve skogen oppdaget han at han var omringet av enorme kvisthauger.
Gubben satt oppgitt på stubben mens han kikket rundt seg, hva skulle han gjøre nå??
Første tanke var å sette fyr på alle kvisthaugene, men da risikerte han å brenne ned hele nabolaget i samme slengen. Det var da han bestemte seg for at han måtte få tak i en fliskutter, men igjen glemte gubben en vesentlig ting.
Uten å tenke på noe annet hoppet gubben på firhjulingen, nå skulle det bli orden i sakene! Det tok ikke lang tid før kjerringa hørte en motordur vende tilbake, men like etter fylte stillheten henne med en uro. Minuttene raste av gårde uten at hun så snurten av gubben, en time etter hun hørte motorduren stilne sendte hun gubben en nervøs melding.
Det var da hun hørte det, glosene som fylte nabolaget. Like etter gikk ytterdøren opp med et smell, og hadde ikke kjerringa visst bedre så hadde hun trodd det var et løpsk godstog som var på vei inn døren. Trampende som en illsint okse kom gubben inn i stua, med skum rundt kjeften og rødsprengte øyne stilte gubben seg opp fremfor kjerringa.
I et lite øyeblikk lurte kjerringa på om gubben hadde fått rabies, men det skulle vise seg at det var en annen forklaring til gubbens utbrudd. For i panikkens hete hadde gubben igjen glemt en vesentlig ting, en fliskutter på 700 kg var vel og bra, men det gubben hadde glemt var elva. For det var eneste ankomst vei for å komme seg til skogen, problemet var bare at broen verken var bred nok eller solid nok til å takle 700 kg!
Det hele utviklet seg til å bli litt av et eventyr, og underholdningsfaktoren var stor. For tror du gubben ga seg? Nei da du, det skulle litt mer enn en elv for å stoppe gubben. Glosene fortsatte å fylle et nabolag, og etter hvert kom naboene ut en etter en for å se hva slags spetakkel som foregikk på utsiden. De fikk seg litt av et syn på en fredagsettermiddag, og de skjønte raskt at her var det bare å kansellere kveldens planer.
Gubben løp heseblesende rundt for å finne planker til å utvide broen med, men det var ikke bare utvidelse gubben måtte tenke på, det var tyngden på fliskutteren som var det største problemet.
En av naboene gjorde seg klar for å dra på hytta når en stresset gubbe gjorde det tredje forsøket over en skrøpelig bro, med nervene i helspenn satte gubben seg på firehjulingen og gjorde seg klar for å dra fliskutteren over.
Kjerringa ante fred og ingen fare når det utbrøt full panikk i nabolaget, for når hengeren med den 700 kg tunge fliskutteren var midt opp på broen begynte den å gi etter. Det gikk fra rolig fredagsidyll til rene skjære thrilleren av en film på et øyeblikk, mens gubben hoppet av firehjulingen kom naboene løpende fra alle kanter for å hjelpe.
Gubben som var sterk som en bjørn satte seg under brua mens han gaulet ut sin frustrasjon, og det var da kjerringa i stuevinduet skjønte at nå var det fare på ferde. Naboen som egentlig skulle på hytta droppet både kone og unger for å hjelpe til, igjen hadde gubben klart det store. En jekk ble redningen på eventyret som gubben hadde stelt til, og etter syv timer med panisk arbeid kom gubben seg over med fliskutteren.
Det var da det skjedde, lettelsen over at han endelig hadde lykkes førte til at gubben gikk rett ned for telling. Krypende inn i stua kom en kar som så ut som han kom rett fra skyttergraven, svart fra topp til tå og våt som en druknet katt flatet han ut på gulvet, og i følge kjerringa ligger han der enda. Snipp snapp snute så var eventyret ute, ja i hvert fall helt til gubben kommer på at han må levere den 700 kg tunge fliskutteren, og da må samme vei tilbake…
I dag så jeg mitt snitt til å ligge litt lenger enn normalt, for i dag hadde jeg ingenting på tapeten før klokken 11. Ikke hadde jeg assistent heller, og med gubben hjemme trengte jeg ikke hjelp fra hjemmesykepleien med å få meg opp. Jeg hadde nemlig kontroll på sykehuset i dag, og siden første avtale ikke var for kl 11 så tenkte jeg at jeg kunne ligge litt lenger enn til kl 0900.
Dessverre tenkte jeg ikke på å informere gubben om mine planer, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at gubben hadde lagt sine egne planer uten å informere meg. Jeg skjønte ingenting når skyvedøren min gikk opp med et smell, og før jeg rakk åpne øynene hadde gubben tatt av meg masken. Men det var først når jeg hørte årsaken til den tidlige starten at det rablet for meg, for igjen hadde gubben fått skogsarbeid på hjernen.
I stedet for å la meg samle krefter til dagens kontroll ville gubben dra meg med rundt hele Åsane for å lete etter en fliskutter, men da satte jeg foten ned. Det kom ikke på tale at jeg skulle bruke unødvendige krefter på en fliskutter, i senga lå jeg og freste som en villkatt. Jeg så hvordan gubben listet seg ut av rommet med halen mellom beina, igjen lå jeg og spyttet ut gloser.
Etter en halv time hørte jeg skyvedøren min gli sakte opp, og det første jeg så var en hvit håndduk som vervet frem og tilbake i døråpningen. Jeg måtte le når jeg skjønte at det var gubben som lurte på om det var trygt å komme inn, og det er typisk gubben og finne på noe sånt. Jeg var enda full i latterkrampe når jeg kjørte inn på sykehuset. det var like før jeg kjørte i veggen.
Men jeg klarte å komme meg helberget inn til første avtale, og der ventet en alltid så blid lungelege. Det første han ville sjekke var blodgassen min, og jeg må innrømme at jeg var spent. Det siste halvåret har lungelegen vært bekymret, for de siste målingene har vært forhøyet. Jeg har ligget mellom 6,4-6,7,men den skal egentlig være under 6. Derfor ble vi alle litt overrasket når resultatet kom, og når lungelegen klødde seg i hodet skjønte jeg at resultatet var oppsikt vekkende.
“5,3” hørte jeg lungelegen visket for seg selv mens han klødde seg i hodet, og like etter snudde seg mot meg og sa. “Du er et mirakel, og noen ganger lurer jeg på om du har ni liv akkurat som katten”. Jeg måtte bare smile for meg selv der jeg satt, for igjen fikk jeg gode resultater. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene så mange år sammen med mine, men gudene skal vite at jeg er takknemlig.
For femte år på rad fikk jeg resultater som viste at jeg var stabil, og det er et mirakel i seg selv. Så nå kan jeg senke skuldrene og se frem mot en uforglemmelig sommer med mine, og for en sommer det skal bli. I dag fikk jeg også et gledelig syn når jeg kom hjem fra sykehuset, tulipanene mine er på vei til å sprette ut. En ørn ønsket meg også velkommen når jeg kom hjem, og det var praktfullt å se den sveve under en endeløs himmel, og det var da jeg følte at jeg hadde høyere makter på min side…
Det er rart hvordan livet bare blåser deg av banen noen ganger, ja på både godt og vondt.
Aldri hadde jeg trodd for åtte år siden at det skulle komme noe godt ut av å bli syk, alt jeg da så var et bunnløst mørke. Tre små bokstaver har gitt meg en umenneskelig kamp, en kamp som vil følge meg til graven. Men midt oppi den blytunge kampen kom det også et vendepunkt, jeg oppdaget gleden på ny.
For herlighet så heldig jeg egentlig er, det er slettes ikke synd på meg!
De siste årene har jeg opplevd masse, mye mer enn jeg ville ha gjort dersom jeg var frisk.
Jeg har fått møte så mange fantastiske mennesker, mennesker som har vist meg en godhet så stor. Et hundretalls av lesere har gitt ordet nestekjærlighet en ny betydning, fremmede mennesker med et stort hjerte.
Jeg har ofte dårlig samvittighet, hver kveld skulle jeg ønske at jeg hadde gjort mer.
Derfor blir jeg like satt ut hver gang nye gleder dukker opp, hver gang jeg mottar livets godheter.
For det er så lett å tenke at med døden pustende i nakken er det bare mørkt, livet er bare over.
Men jeg har nå blitt en erfaring rikere, nå vet jeg at så lenge man puster så kan man leve.
Ja tre små bokstaver har frarøvet meg mye, faktisk et helt liv.
Men til gjengjeld har jeg fått et nytt liv, og på mange måter er dette livet rikere enn det gamle.
Ordet kjærlighet har fått en ny betydning for meg, og hver dag mottar jeg en kjærlighet så stor.
Jeg er kanskje syk men jeg lever, livet er faktisk ikke over før det er over…
Påsken kunne ikke fått en bedre avslutning, for i går kom godværet virkelig tilbake. Det er jo ganske så typisk, det regner hele påsken, men når hverdagen står for døren kommer finværet tilbake. I tillegg kunne vi for første gang i år skryte på oss tosifrede temperatur, og det må jeg si var etterlengtet. Det har vært en sur og kald påske, men nå ser det ut som om vi endelig går riktig vei.
Jeg var sliten i går når jeg våknet, første natten hjemme etter tur ble ikke så god som jeg hadde sett for meg. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg fikk bare ikke roen over meg. Nå er det en stund siden jeg var borte sist, så når vi dro til Knutholmen var jeg rimelig spent. Jeg vet nemlig hvor fintfølende jeg er, så det å sove i en annen seng enn min egen er et mareritt.
Men denne gangen var det ikke ny seng som ga meg problemer, for den var faktisk helt perfekt for min kropp. Jeg kjente det med en gang gubben la meg ned, den var fantastisk god å ligge i. Det var en lettelse for meg, for det har vært et mareritt på tidligere turer. Det som imidlertid ga meg problemer var at jeg måtte dele rom med gubben, og i helga fikk jeg en påminnelse om hvorfor vi ikke bor på samme rom lenger.
Det er nemlig gubben som har holdt meg våken denne helgen, det føltes ut som om jeg lå inne på et sagbruk. At gubben snorker er ikke akkurat noe nytt, men jeg har glemt hvor høylytt han er. Det hørtes ut som han dro tømmerstokker der han lå, man skulle nesten tro at han hadde tatt skogsarbeidet (som han har holdt på med den siste tiden) med seg inn i drømmeland.
I natt har jeg sovet bedre, og til min store glede sto jeg opp til skyfri himmel i dag også. Så når gubben kom hjem hadde jeg planen klar, i dag skulle hagemøblene ut. Jeg har ventet lenge på denne dagen, og i dag følte jeg at livet mitt for alvor begynte. En lang vinter er nå et tilbakelagt kapittel, og med en ny vår på trappene kan jeg se frem til mye utetid.
Det er på denne tiden jeg virkelig får utfolde meg, på mange måter føler det ut som om jeg har fått friheten tilbake. Jeg har sittet inne i så mange måneder nå at det er en befrielse hver gang jeg kommer meg ut, og det er like fantastisk hver gang. Det er når våren kommer at jeg føler meg fri, endelig kan livet begynne…
