Igår kom det en kommentar på bloggen min som vi alle reagerte på, ja for det var ikke bare meg. Jeg tror det var fomuleringen jeg reagerte på, men ser at oppfattelsen av ord kan være ulik fra person til person. Det jeg prøver å tenke på når jeg skriver, er at de som leser ikke kan se meg. Mine ansiktsuttrykk og grimaser kommer ikke frem, de kan ikke se om ordene inneholder Ironi eller sarkasme. Derfor prøver jeg hele tiden og tenke over formuleringen på det jeg skriver, noen ganger lykkes jeg og andre ganger ikke.
Selv jeg lar følelsene ta over noen ganger, blir så ivrig at ordene bare ramler ut, selv jeg har skrevet en kommentar i ren frustrasjon og plutselig måtte innse at det jeg skrev ble helt feil mottatt i andre enden.
Det skjedde meg igår, jeg og gubben tok oss nær av en kommentar, og jeg bestemte meg for å gi en kruttsalve tilbake. Jeg tabbet meg ut, og jeg er ikke redd for å innrømme det. Katteklørne kom litt for raskt ut, beskyttelses instinktet tok overhånd.
Jeg har ingen problem med å ta imot kontruktiv kritikk, faktisk så setter jeg pris på det. For jeg liker å få andre sine synspunkter på det jeg skriver, man skal ikke bare være enig fordi jeg er dødssyk, jeg vil ikke bli behandlet annerledes bare fordi jeg er syk.
Alle rundt meg vet at jeg gjerne tar en debatt. Jeg liker å engasjere meg i alle slags spørsmål, jeg liker å utfordre meg selv og utvikle meg gjennom andre sine synspunkter. Men igår ble det bare feil, og heldigvis var damen med kommentaren så modig at hun tok kontakt.
Helt åpenlyst ba hun om unnskyldning, hun la seg rett og slett flat! Jeg beundrer slike mennesker, og denne damen fortjener respekt! Hun har ihvertfall fått min.
Når det er sagt så gjør jeg herved det samme, jeg ber om unnskyldning for mitt nådeløse innlegg, ja jeg også legger meg helt flat! Jeg burde løst dette på en helt annen måte, og jeg har lært en lekse.
Nå håper jeg vi kan legge dette bak oss, jeg har ihvertfall fått en åpenbaring. “Lese mellom linjene” er noe vi alle bør bli flinkere til, inkludert meg. For selv om ordene står der så vet vi ingenting. Vi vet ingenting om historien til personen, vi vet ingenting om hvordan personen har det….
Full respekt både for hun som sto fram og beklaget og for deg, Vivian. Jeg kommenterte det du skrev, og jeg står for det jeg skrev. Mistolkninger kan lett oppstå, og hvis jeg med mine kommentarer har såret og støtt noen, må jeg bare få beklage, det var aldri min intensjon.
Jeg tok meg ihvertfall ikke nær av noe , alle har rett til å ha meninger💜
Vi er alle mennesker på godt og vondt Vivian. Vi må bli flinkere til å tilgi oss selv også. Varm klem ❤❤❤
Enig Inger Lise , stor klem tilbake 💜💜