I dag var det bare å komme seg opp av senga , for kjøpesenteret ventet.Er det noe som kan ta pusten fra meg så er det shopping. Vi fylte opp bilen med både mann, barn og assistent, så her var det bare å stålsette seg. Det begynte bra på det første kjøpesenteret for der var det lekerom som Isak kunne utfolde seg på. Så da fikk jeg og assistenten gå i fred. Men når vi ikke fant det vi skulle og måtte flytte oss over til neste kjøpesenter, da begynte problemene.
Rullestolen min var nesten tom for batteri, den var selvfølgelig glemt å bli ladet opp kvelden før. Sånn er det når jeg ikke passer på å gi beskjed. Det er ingen andre som tenker på slike ting. Så laderen måtte vi ta med i bilen og lade opp stolen mellom slagene. Jeg var allerede irritert og småsur over at ingen andre kan ta litt ansvar, og når vi i tillegg måtte kjøre “tur” bare for å lade opp stolen min så gikk tiden i fra oss. Når jeg skal ut og handle så vil jeg gjerne ha det overstått så raskt som mulig.
Heldigvis går det bra og lade stolen i bilen, og med delvis oppladet tank var vi klar igjen. Nå var derimot Isak begynt å bli utålmodig, og allerede inne på den første butikken la han seg ned mellom reolene og sparket av seg skoene. Så der satt jeg temmelig oppgitt mens skoene fløy gjennom luften. Mannfolk er noen rare dyr ( ihvertfall min noen ganger) , for mens jeg hadde tatt ungen og bert han ut av butikken hadde jeg hatt mulighet til det, står bare min mann og ser på og syns tydeligvis at det er helt greit at han oppfører seg slik. Jeg prøvde å få han til å forstå at han måtte ta Isak før han begynte å sparke ned alt rundt seg, men det var som å snakke for døve ører. Er det en ting jeg har lært meg, så er det at med små barn handler alt om psykologi og avledning. Så det var ikke før jeg sa : ” Isak, nå skal vi snart hjem og bake kake”, at han kom seg på beina. Så det å kjøpe gave til bursdagsbarnet endte med en real maktkamp, heldigvis endte det med 1-0 til mor.
På vei ut av butikken oppstod det et nytt problem. Isak så mormoren og morfaren på vei ned rulletrappen. Ikke rakk vi og rope på de, og vi kunne ikke løpe etter de heller. Så nå var kaoset komplett, Isak gråt og ville bare til mormor, og vi som enda hadde igjen og handle mat!! Nå var også rullestolen min begynt å tappes for strøm, så mens assistenten prøvde panisk å følge med batterinivået og Isak hylte etter mormor, var det bare å få varene i vogna rimelig kjapt. Jeg kjente svetten begynte å piple frem, og alt jeg ville var å komme meg hjem igjen rimelig fort.
Det er rart det der, at hver gang jeg nærmer meg et senter da skjer det alltid et eller annet. Meg og kjøpesentre er absolutt ikke “meant to be”. Men vi kom oss nå helberget hjem igjen, og assistenten er nå i full gang med kakebaking. Det hele endte med latterkrampe når min mann nå nettopp ringte sin mor for å spørre etter en oppskrift, moren hører litt dårlig så det eneste jeg hørte var min mann som sa : ” jeg har bare et kjapt spørsmål. Nei, et kjapt spørsmål, Nei, KJAPT!! JAAAA , et kjapt spørsmål!! ” Det ble ikke fulgt så kjapt det spørsmålet 🤣. Det er nå godt at vi nå når ting har roet seg at vi kan le av hele greia, men det blir nok en stund til neste gang jeg begir meg ut på et kjøpesenter igjen 😄….
