Jeg har aldri fått noe gratis i livet , alt har jeg vært nødt til å jobbe for.
At livet har vært et slit er det ingen tvil om , likevel er jeg glad for det livet jeg har hatt.
Men når jeg i et lite øyeblikk senket skuldrene så slo lynet ned , og denne gangen slo det ned for godt.
Jeg sto der med en liten baby i armene , og jeg husker hvordan jeg tenkte “var det alt?”
ALS rammet meg på mitt mest lykkeligste sted i livet , i det jeg fødte mitt fjerde barn begynte min kropp og svikte.
Jeg husker det som om det var i går , den følelsen av panikk når jeg innså at jeg ikke klarte å løfte mitt eget barn opp av senga.
En følelse som preger meg den dag i dag , jeg får fortsatt panikk hver gang det skjer noe og jeg ikke kan gripe inn.
Du kan jo prøve å forestille det deg selv , hjelpeløs sitter du lenket fast uten noen mulighet til å kunne hjelpe ditt eget barn når det gråter.
Jeg må leve resten av mitt liv lenket fast til en stol , sakte men sikkert blir jeg levende begravd.
Likevel prøver jeg hver eneste dag , for selv om jeg er lenket fast så er jeg fortsatt en mor.
En mamma som barna kommer til når de trenger hjelp , en mamma som har oversikt over det meste.
For selv om jeg er fanget i egen kropp så lar jeg ikke det stoppe meg , der det er begrensninger prøver jeg å finne muligheter.
Det er ingenting som gir meg større glede enn å være til hjelp , og når jeg ser takknemligheten i øynene på mine kjære så er det verdt det.
For det er utrolig hva to øyne kan gjøre , betale regninger og bestille legetime er ingen sak.
Men to øyne har også kontroll over et helt hus , blir noe borte så vet mor hvor det ligger.
En liten gutt sa det så fint ,”du har alltid tid du mamma.”
Opplevelsene har vært mange , de utroligste ting har jeg vært med på.
Paragliding med rullestol høres nesten umulig ut , men jeg har gjort det så jeg vet det er mulig.
Reisene har også vært mange , men en kjøretur på over 500 mil tok kaka.
Ingenting er umulig før du har prøvd , og det har jeg fått bevist gjentatte ganger.
Jeg har funnet min måte og gjøre ting på , men viktigst av alt er at jeg kan fortsatt være en mamma.
En gutt på fem tilpasser leken sin etter meg , rullestolen er alt fra romskip til brannbil.
Fem år er nå gått , og nå ser jeg det jeg ikke så den gangen.
En tanke for fem år siden er nå blitt byttet ut , for nå ser jeg at livet slett ikke var over….
For noen innlegg siden for å si det sånn, så takket du gubben og de som leser for støtten🥰
Æ må bare si for egen del; takk skal DU ha for at æ får « komme på besøk» tel dæ og familien din.( ekstras når æ vet at du har en finnmarking i hus…hihi). Din formidlingsevne er fantastisk, og æ ser alt for mæ.
DU hjelper veldig mange til å komme sæ igjennom dagen , og er en inspirasjon og glede å få ta del i🌸
Tusen takk kjære deg , jeg føler meg veldig heldig som har dere fantastiske flotte lesere i ryggen 💜
Jeg må også si tusen takk for at jeg får følge deg og familien din😊.
Jeg klikker hver dag innom bloggen din for å se etter oppdatering fra deg.
Tusen takk Lena , jeg er så takknemlig for at du vil følge meg 💜