Under åpen himmel

Aldri sett meg på en ide som jeg blir bergtatt av, det fikk gubben erfare igår kveld.

Vi satt ute på verandaen og nøt sjøutsikten, det var rett før leggetid.

Havet lå der blikkstille, og solen var på vei ned i horisonten.

Der satt vi og nøt en fredelig stund sammen, og gubben var fornøyd fordi vi skulle ta tidlig kveld.

Lite ante vi at freden skulle snart bli brutt, for bak meg kom min datter snikende.

Hun kom trippende så lett på tå, og med seg hadde hun noen få ord som skulle endre hele kvelden.

Tenk at en liten setning kan snu opp ned på alt, det gikk fra fredelig til kaos på et sekund.

“Skal du ikke sove ute i natt” sa hun, og brått var et lite frø sådd i hodet på meg.

Gubben dro frem målebåndet, gikk sengen gjennom døren mon tro?

Konklusjonen var nei, og vi ga oss på ideen.

Ihvertfall trodde jeg det var over når gubben kledde av meg og lempet meg i senga på soverommet,

men brått var det som en virvelvind kom.

Før jeg visste ordet av det satt jeg i kontorstolen, kun iført Evas drakt satt jeg der og lurte på hva som nå skulle skje.

Gubben hadde plutselig ombestemt seg, kjerringa skulle ut koste hva det koste ville.

Idyllen som utspant seg noen minutter tidligere var for lengst glemt,

nå var det ikke lenger fuglekvitter vi hørte.

Det ble et sånt spetakkel inne på soverommet at du vil ikke tro det,

utifra lydene å bedømme skulle du nesten tro tredje verdenskrig hadde brutt ut.

Puter og madrass fløy vegg i mellom, og jeg så bare ræva på gubben i alt kaoset.

Senga ble revet fra hverandre på et øyeblikk, og delene ble lempet ut på verandaen.

Stakkars naboer, jeg håper virkelig ikke dere sto i vinduet i går kveld.

For da fikk dere se et syn dere sent vil glemme, send psykolog regningen til meg.

Først kom senga trillende, og etterpå kom kjerringa også trillende.

Men en ting er trillende, en helt annen ting er trillende i Evas drakt.

For etter å ha demontert halve soverommet var gubben lei,

nå skulle kjerringa i seng fortere enn svint.

Ingen av mine protester hjalp, her var det ingen tid å miste.

Det var prisen jeg måtte betale, en liten pris i følge gubben.

Så her har jeg ligget, ute under himmelen blå.

På verandaen blant fuglekvitter og lykter falt jeg til ro igår.

Her ligger jeg enda, og jeg startet dagen med en nydelig soloppgang.

Alt jeg klarer å tenke på er hvor heldig jeg er, jeg har kanskje ALS men jaggu lever jeg også…