Dette er et innlegg jeg har tenkt på om jeg skulle latt være å publisere, for det siste jeg vil er å støte noen. Men så tenker jeg at dette er et tema som alle vil kunne relatere seg til, og det er et tema som berører mange. Vi må kunne prate om vanskelige ting også, for livet er virkelig hardt og brutalt til tider. Jeg har noen gode nære venner som følger meg i tykt og tynt, de er kanskje ikke så mange, men de fyller mitt hjerte med varme hver eneste dag.
Men før jeg ble syk hadde jeg mange. Mange venner som jeg betraktet som fortrolige venner, venner som jeg kunne gråte og le sammen med , venner som var en del av min hverdag. Så en dag skjedde det noe, jeg ble alvorlig syk, tre små bokstaver endret livet mitt. I det øyeblikket livet mitt falt i grus så jeg meg rundt og innså at jeg nesten var alene. Jeg hadde mistet noe verdifullt, jeg hadde mistet mange av mine venner.
For plutselig var de borte. Venner som jeg tidligere hadde delt alt med, venner som jeg hadde kommet løpende til dersom de trengte hjelp, venner som jeg har delt mange opplevelser med. Men i det øyeblikket diagnosen var et faktum, var de som sunket i jorden. Når jeg trengte de som mest var de ikke lenger ved min side.
Ikke verdt å bruke tid på
Alle sier at jeg må drite i det , slike såkalte “venner” er ikke verdt å kaste bort tiden sin på. Dette er jeg helt enig i, men en ting skal dere vite, det gjør jævlig vondt å bli forlatt på den måten!! For det trenger jeg faktisk at dere hører, dere som engang var i livet mitt, jeg gråt mye over dere. Det verste av alt var at jeg klandret meg selv oppi det hele, kanskje var det min egen feil at dere ikke ville være i livet mitt lenger, kanskje hadde jeg sagt noe støtende eller gjort noe siden jeg nå satt nesten ensom på sidelinjen av livet.
Men hvorfor er det sånn, hvorfor velger enkelte å løpe når noe blir vanskelig? Hvorfor velger enkelte å se en annen vei istedenfor å takle det uunngåelige? Jeg spør fordi jeg oppriktig vil prøve å forstå. Selvfølgelig forstår jeg at det er vanskelig å se på at jeg stadig blir dårligere, jeg kan til og med forstå at det kan være vanskelig og vite hva man skal si. Men jeg har bare en ting og si, og dette mener jeg faktisk oppriktig…
“Get over your self”!!
For det handler nemlig ikke om dere, det handler om så mye mer. Det handler om å være et medmenneske i tykt og tynt, det handler om å vise nestekjærlighet for andre enn deg selv. Det handler om å fortsatt være en venn uansett hvor mye det stormer, det handler om å svelge sine egne kameler for å være der for de for de som trenger deg.
Det verste var imidlertid når min mann opplevde det samme. Min kjære som bestandig har stilt opp for sine venner sto nå kun igjen med noen få. Jeg husker at jeg skrev på Facebook etter at diagnosen var stilt at nå måtte de stille opp for han, det var nå han trengte noen å lene seg på. Selvfølgelig var det ikke måte på hvor mye støtte han skulle få.
Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det slett ikke var tilfelle, for telefonen sluttet å ringe, helt stille ble det. Er det liksom han som må ta kontakt, er det han som må rekke ut en hånd til dere? Helt ærlig, dere har sviktet på det groveste. Jeg er så takknemlig for at han har noen få barndomsvenner igjen, for uten dem hadde denne tilværelsen blitt tung og bære .
Skjerp dere!!
For det trenger ikke være så vanskelig, vi er fortsatt de samme personene. Vi er ikke opptatt av å prate om egne problemer, vi trenger å få fokuset vekk fra egen hverdag. Vi sitter ikke hjemme og depper over hvor forferdelig vi har det, vi sitter ikke hjemme og sturer om det er det dere tror. Vi vil mer enn gjerne høre om deres hverdag, vi har ikke behov for å gråte på deres skuldre.
En liten ting kan bety så mye , og selv om vi begge nå har fått oss nye gode venner, så er det noe sårt over de man har mistet. Det er så lite som skal til noen ganger, bare en liten melding kan være gull verdt. Så idag har jeg en oppfordring til dere som ikke vet om dere tør, til dere som ikke vet hva dere skal si. Begynn med å plukke opp telefonen, det er faktisk mindre vanskelig enn du tror.
Hilsen oss 💜
Uff så leit og slik skal det ikke være.. og det er ikke bra gjort av venner. Ja, det kan nok være vanskelig for dem å se du blir svakere, men etter min mening er det absolutt da de burde vært der.. håper de vennene du har veier opp for de vennene som er borte.. bedre med noen få ekte venner som stiller opp og er mot deg som de alltid har vært enn mange venner som ikke gjør det.. ønsker deg en fin dag ❤
De vennene jeg har igjen betyr alt for meg, dessuten har jeg vært heldig og fått noen nye også 💜
Dette var utrolig godt skrevet -og jeg føler med deg av hele mitt hjerte. Og som du skriver -dette er et viktig tema -da mange opplever noe lignende når alvorlig sykdom rammer. Når mamma fikk en uhelbredelig kreftdiagnose, så forsvant hennes beste venn gjennom 20 år, fordi hun “orket ikke sykehus og sykdom”!!! Mamma gråt mye pga henne. Hun hadde joike vært nødt til å komme på sykehuset.. Men kommet innom når mamma var hjemme, skravlet på telefon, sendt et kort og noen blomster.. Det er så lite som skal til. Du er uansett heldig som fortsatt har noen gode, ekte viner og familie rundt deg. Dessverre er det noen som opplever å bli sittende alene.. Ta godt vare på deg selv og dine -og nyt hver dag med gode opplevelser <3
Det er så sårt og oppleve dette, jeg skjønner ikke at noen kan få seg til å bare kutte ut et menneske etter så mange år bare fordi de har problemer med å takle sine egne kvaler. Jeg gråter med din mor og andre som opplever dette ❤
Av og til tror jeg at det er usikkerhet som gjør at noen venner trekker seg unna i en vanskelig situasjon.Jeg mener ikke at det er en unnskyldning ,men heller at det kan være en forklaring. Min beste venninne døde av svulst på hjernen så dette har jeg opplevd på nært hold. Jeg syntes selv det hele var vanskelig å takle ,som venn så vil en så gjerne være der ,gjør noe,men vet ikke alltid helt hvordan.Min venninne og jeg tok heldigvis praten rundt dette og hun ville bare at jeg skulle være slik som jeg alltid hadde vært rundt henne. Vi fikk en fin siste tid og jeg vet at det viktigste jeg gjorde var å bry meg.Likegyldighet er det verste. God klem til både deg og din familie😘
Så trist og godt på samme tid ❤Jeg har full forståelse for at det kan oppleves vanskelig, men alle burde følge ditt eksempel, ta den praten og vær åpen, det er alt som betyr noe 💜
Ekte venner stiller opp uansett situasjon, det er ekte venner❤️ Håper det er noen som får seg en tankevekker, godt skrevet.
Tusen takk Mona 💜
Det er mange redde mennesker der ute, og noen selvopptatte og late. Fritiden er dyrebar og skal helst egne seg til selfies. Jeg har kreft og har et usikkert utfall. Jeg har vært helt åpen og gudsbenådet heldig i å evne å se “frisk” ut og oppføre meg “frisk”. Det hjelper. Da blir dialog mulig. De dagene jeg har som ikke noe virker er alene dager.
Jeg forstår hva du sier likevel. Dessverre er nok de få og ikke de mange som faktisk evner å sette seg selv til side, jeg tror nok dessverre ikke at andre utenom de aller aller nærmeste ville hjelpe min mann eller mine barn etter min eventuelle bortgang. Det er sårt. Jeg takker likevel for alle de unike spesielle gode menneskene jeg kjenner. De er gull verdt.
Stor klem til deg og dine.
Vi får ta vare på de vi har, som du sier, de er verdt sin vekt i gull. Stor klem tilbake 💜