Jeg ligger våken i min seng, det er sent og jeg burde ha vært sovnet for lenge siden. Huset ligger i stillhet, alle mine kjære ligger trygge og varme under sin dyne. Ute er fuglene også falt til ro, men det er fortsatt litt lyst, det blir ikke ordentlig mørkt på denne tiden, og plutselig lengter jeg tilbake til midnattssolen og lange deilige netter.
Kroppen min er urolig, hodet mitt er fullt av tanker, tanker som kverner rundt og ikke vil gi meg fred. Glemte minner dukker opp, minner fra barndommen når jeg enda var bekymringsløs og fri, det føles nesten som et annet liv. Jeg prøver å vri meg litt, kjenner at jeg ikke ligger så godt , men det er nytteløst, kroppen samarbeider ikke lenger. Jeg bruker alle mine krefter bare på å prøve å flytte hånda mi noen cm, jeg sukker litt for meg selv der jeg ligger lettere hjelpeløs.
Ute er det begynt å regne, jeg hører hvordan små dråper treffer den kalde asfalten. Det er en beroligende lyd egentlig, rart hvordan slike små dråper kan lage en så hard lyd. Det er ikke mange dråper som kommer, men jeg hører dem likevel godt, det er akkurat som de prøver å si meg noe, røske litt i meg, som for å si du lever enda.
De blir flere nå. Jeg hører hvordan de vasker bakken under seg. Det må føles avkjølende og svalt etter noen dager med tørke. Det er som om dråpene bringer med seg nytt liv, de vasker vekk alt det som engang var, før de gir nytt liv til det som spirer og gror. Det er ihvertfall en fin tanke, en tanke som beroliger meg.
Jeg prøver å lukke øynene, det må være fryktelig sent og nå irriterer det meg at vi ikke kjøpte den klokka som kunne henge her inne. Men akkurat den dagen klokka skulle kjøpes kom det noe annet i veien, jeg får heller få assistenten til å se om de finner en som kan passe. Men min innebygde klokke tilsier at klokken er nærmere 03.00, og den pleier å stemme. Det er bare en time til fuglene begynner å våkne til liv, kanskje jeg får høre det første fuglekvitteret, jeg er spent på å høre om det er det samme som i går. Lurer litt på om det er den samme fuglen som vekker de andre, eller kanskje de bytter på nesten som en vaktordning.
Det er sluttet å regne nå, det er vindstille ute. Jeg har vinduet på gløtt, men det er ikke bevegelse i gardinen. Med ett føler jeg meg så sliten, kanskje det var kreftene jeg brukte på å flytte foten som gjorde utslaget, jeg prøver å lukke øynene igjen og kjenner hvordan søvnen griper tak i meg mens jeg tenker, snart er det en ny dag, la den bli fin…
