Så ble det stille…

I dag reiste svigerfar, og plutselig ble det veldig stille i huset. Jeg har blitt vant til å ha han her, og han har holdt meg med selskap når alle andre har dratt på skole og jobb. I over en måned har han holdt meg med selskap, og jeg kommer til å savne alle uttrykkene og de lavmælte snorkelydene fra sofaen.

Men jeg tror nok svigerfar er glad for å komme hjem igjen, for her har han virkelig fått kjørt seg. Han har gått betydelig ned i vekt i løpet av disse ukene han har vært her, så mye at han måtte lage nye hull i beltet sitt. Svigerfar selv mente han måtte hjem for å hente seg inn igjen, gubben derimot mente at han kunne hatt godt av å være her noen måneder til.

Det sier litt når tempoet til gubben har klart å få svigerfar til å gå ned i vekt, alt som skulle til var litt snømåking og rydding av trær. Men når jeg tenker meg om så er det nok en liten gutt som skal ha mye av æren for at svigerfar har gått ned i vekt, hver dag har en liten gutt kastet seg over bestefaren i sofaen.

Jeg er glad for at svigerfar hadde mulighet til å være her så lenge, det har betydd mye for en liten gutt. Det har vært vanskelig de siste årene, avstanden har vært fryktelig lang. Jeg syns mest synd på min mann, nå er det snart fire år siden han var hjemme. Derfor betyr det så mye de gangene vi får besøk fra Finnmark, da blir hjemlengselen til min mann litt mindre…