Plutselig fikk gubben det travelt…

Et høyt brøl kunne høres over et ellers så stille nabolag i går, et brøl som kunne vekket selv de døde til liv.
En rolig dag ble plutselig veldig kaotisk, i et lite øyeblikk trodde jeg verdens ende var nær.
Det hele startet med en telefonsamtale, en samtale fra min datter.
Hva som egentlig ble sagt visste jeg ikke der og da, men jeg skjønte at noe virkelig var på ferde når gubben like etterpå hoppet opp av sofaen.

 

Som en vill okse styrtet han på dør, igjen satt jeg som et spørsmålstegn.
Like etter kunne brølet høres, og jeg er sikker på at brølet bar helt til Kautokeino.
Jeg kjente hvordan hele kroppen min stivnet under meg, igjen gikk den i forsvarsmodus.
Det var da jeg kjente det, stolen jeg satt i begynte plutselig å vibrere.

 

“JOOOORDSKJELV” ropte jeg så høyt jeg bare kunne, men så innså jeg at jeg var den eneste i huset.
Lyden av klirrende glass bekreftet bare mine antagelser, for første gang i mitt 42 år gamle liv skulle jeg nå få oppleve et jordskjelv.
Kanskje dette var de høyere makter sitt svar på mine mange bønner? ALS var ikke nok til å ta knekken på kjerringa, et jordskjelv måtte nå legges til.
Stiv av skrekk satt jeg der og forbannet gubben som hadde rømt med halen mellom beina, jeg hadde i det minste trodd at han tok med seg potetsekken som nå satt i stolen med håret rett opp.

 

Akkurat i det jeg gjorde meg klar til å rope ut på nytt fikk jeg øye på han, og plutselig skjønte jeg at jordskjelvet jeg følte på hadde sin forklaring.
For rett utenfor stue vinduet sto en finnmarking, på verandaen sto han nå og hoppet opp og ned.
Vibreringen fra treplankene forplantet seg til resten av huset, og inne satt en kjerring og ristet.
Synet av en hoppende brølende gubbe ble i det meste laget, det ble plutselig ingen tvil om at dommedag var nær.

 

Tv skjermen kunne ikke konkurrere med det som nå utartet seg på utsiden, hvem trenger vel Tv når man har en finnmarking i hus?
Med ett begynte jeg å lure på om han hadde blitt stukket av hundre vepser eller noe, for aldri har jeg sett gubben sine armer gå så fort før.
Like fort som han åpenbarte seg på verandaen forsvant han igjen, og før jeg hadde rukket å tenke en eneste tanke ble ytterdøren revet opp.
Som et godstog i full hastighet kom han durende inn, og rett etterpå løp han ut igjen med to bæreposer.

 

Igjen ble jeg sittende med tusen spørsmål og ingen svar, men så hørte jeg en person i gangen som endelig kunne gi meg fasiten på dagens mysterie.
Min datter kom inn med et flakkende blikk, kroppsspråket bar tydelig preg av at hun visste godt hva som foregikk utenfor huset.
“Han har klikka mamma, du må nok kjøpe en større frys”.
Det var den siste setningen som fikk det til å demre for meg, og plutselig skjønte jeg hva som hadde forårsaket dette nye illebefinnende til gubben.

 

En flokk med Hjort hadde nemlig inntatt hagen, og nå sto de og forsynte seg av plommetrærne.
INGEN rører gubbens plommer uten tillatelse, spesielt ikke ville dyr!
Plutselig ble jeg sjeleglad for at gubben ikke har jaktgevær hjemme, for da ville alle spådommende om dommedag virkelig ha kommet til sin rett.
Så nå sitter jeg her og lurer på hva gubben skal gjøre med to bæreposer med plommer, dersom han har tenkt å spise alt så ender det vel med en gasseksplosjon som går inn i historiebøkene for evig tid…