Dagene fløy av gårde når vi var på tur, så overgangen ble stor når vi kom hjem igjen. Jeg har alltid elsket å ha det travelt, jo mer som skjedde jo lykkeligere var jeg. Akkurat det har ikke endret seg etter jeg ble syk, snarere tvert imot. Jeg var nemlig høyt og lavt når jeg var frisk, det var ikke lenge jeg klarte å sitte i ro før jeg måtte gjøre noe. Duracell kaninen kalte gubben meg, jeg hadde bestandig mange baller i luften.
Derfor ble overgangen ekstrem stor når jeg plutselig ble syk, det verste var at energien fortsatt var der selv om kroppen ikke kunne gjøre noe lenger. De fleste tror at man blir fort sliten når man er så syk som jeg er, men det stemmer ikke for meg. Jeg får faktisk energi av at det skjer mye, og jeg er den som holder ut lengst.
En uke hjemme var mer enn nok for meg, kjerringa trengte seg en luftetur. Så i går gikk turen til Voss, jeg hadde behov for litt kvalitetstid med min kjære venninne. Men veien opp dit er et mareritt, at den veien ikke har blitt utbedret for lenge siden er uforståelig. Hadde dette vært i Oslo kan du banne på at veien hadde blitt tatt med en gang, det er med livet som innsats hver gang man kjører den veien.
Ingen mulighet for forbikjøring og redselen for ras er svært reell, det er bare et spørsmål om tid før neste dødsulykke er et faktum. Det er nemlig så mange tullinger på veien, og du kan være sikker på at du treffer på de langs den strekningen. Det kom en del gloser fra gubben i går, men vi kom oss frem til slutt.
Det er alltid godt å komme på besøk til min venninne, hun er en dame med et stort hjerte. Vi ble som alltid tatt i mot med åpne armer, og en liten gutt var som vanlig først ut av bilen. Min venninne foreslo at vi kunne ta en tur ned på lekeplassen i nærområdet, den lå idyllisk til nede med stranden, og siden været var bra ble vi møtt av et yrende folkeliv. En liten gutt fikk stjerner i øynene når han så det store området, og det var treningsapparatene han først fikk øye på.
Etter å ha prøvd de fleste klatrestativene og treningsapparatene satte vi kursen hjemover igjen, og denne gangen tok vi en annen vei. Min venninne førte oss inn på en skogssti som hun pleide å kjøre, og det ble en fantastisk opplevelse for meg. Det er nemlig år og dag siden jeg var i skogen, og i går kjente jeg hvor mye jeg har savnet det. Duften fra trærne slo i mot meg når vi kjørte inn på stien, jeg måtte faktisk stoppe opp der et øyeblikk for å ta det hele inn.
Den roen du får når du vandrer i skogen finnes det ikke maken til, det var vel derfor jeg løp gjennom skogen hver dag når jeg var frisk for å komme meg på fjellet. Jeg skulle gitt mye for å komme meg opp på det fjellet igjen, fjellet som ligger rett bak huset vårt og som ga meg så mye når jeg var frisk.
Minnene kom flommende over meg når jeg satt helt stille på den lille skogsstien, lengselen vendte tilbake. Men jeg ble raskt dratt tilbake til virkeligheten, for en liten gutt var ikke like interessert i skogen som meg. “Kom igjen mamma, jeg er sulten” hørte jeg han rope langt foran meg, mamma sin rullestol hadde nemlig blitt utkonkurrert av scooteren til min venninne.
Mens de freste hjemover for å begynne på middagen kjørte jeg og gubben rolig gjennom skogen. Vi fikk noen fine timer hos min venninne, Voss er en liten perle i seg selv. I dag kom regnet tilbake, men vi kan trøste oss med at det er verre på Østlandet. Jeg fikk meg en liten tur ut i dag vel vitende om at det ville bli en stund til neste gang, for det er nemlig ikke bare på Østlandet det regner…
Enda en gang har jeg fått bli med deg på der du fyker rund med godt humør. Det ble jeg og. 😉
Helt til du kom til mareritt veien, Der du holder en mer en berettiget tordentale. E 6 mellom Bergen – Voss ble allerede i 2019 kåret til Norges farligste vei. Ikke av redde og frustrerte folk som bor langs veien, Nei, det var en fagjury bestående av NAF, Trygg Trafikk og Norges Lastebileier-Forbund.
I alle de årene siden, har det vært skiftende statsråder som har besøkt regionen med store lovnader om nå skjer det, skal inn på kommende transportplan i morra den dag. Som regel sånn ca like før et valg.
Har mange kjente og kjære i vakre Hardanger, kjører innom Bergen for å plukke opp noen der. Sist for noen uker siden. Når ungene begynner på videregående må de fra Hardanger til Voss. Sindige hardinger (uttales uten d) har galgenhumor… De sier ikke NÅR du kommer hjem fra skolen i dag skal vi…. Nei, de sier VISS du kommer hjem fra skolen.
Som du skriver så riktig, hadde dette vært i Oslo kan du banne på at veien hadde blitt tatt med en gang.
Et paradoks til det er Follobanen mellom Oslo og Ski. 36 milliarder ! kostet den. Det dyreste samferdselsprosjektet i Norge noensinne.
Men så klart, de reisende sparte jo hele 11 minutter på turen. Så da var det vel verdt det.
Flott at du engasjerer deg i så mye og så mangt 😉
Phu der ser du enda en gang dette med stokking av fingrene på tastaturet… tror jeg må lære meg teknikken å skrive med øya.. kanskje jeg da har fått med ordet tur i første setning 😉
Ja den veien er et mareritt, jeg gruer meg hver gang vi skal den veien. Jeg skjønner ikke hva våre folkevalgte tenker med, men så er jo ikke vi som bor her like mye verdt som østlendinger.
ja det er noe eget med å gå i skogen. Og fjellet men det er gode minner å se tilbake på. Og dere hadde en flott tur ser jeg.