Kvelden fikk ikke helt den avslutningen jeg hadde sett for meg igår , igjen måtte gubben tre til. For det viste seg plutselig at gubben måtte være hjemme i dag igjen , og jeg ble plutselig bare drittlei. En ting er sykdommen , den kan jeg ikke gjøre noe med. Men når alt raser rundt meg og en gubbe blir den som hele tiden må ta over , ja da blir jeg lei. Tre små bokstaver blir så synlig når mine kjære blir de som må ta et ansvar de egentlig ikke skal ha , og igår la jeg meg igjen med tårer på kinn.
Så idag har jeg ikke fått gjort noen ting , alt jeg har gjort er å lytte til gubbens snorking. Ja selv om han får betalt for å stille opp fra firmaet så hjelper ikke det meg , for han legger seg ned på sofaen ved første mulighet. Husarbeid gjør han ikke , bortsett fra den ene gangen han måtte vaske opp skiten etter bikkja så tror jeg knapt han har tatt i en vaskekost. Vi bor tydeligvis i et hus som vasker seg selv.
Men alle disse irritasjonsmonumentene kunne jeg ha vært spart for hadde jeg bare hatt hjelp! Firmaet har heldigvis kommet mer på banen nå , kommunikasjonen er blitt bedre. Men det hjelper lite når ingen kan jobbe , og slik vil det alltid være. For uansett hvor mange assistenter jeg har så viser det seg til stadighet , den eneste assistenten som “kan” når det virkelig gjelder er gubben. Han KAN egentlig ikke men han MÅ , og det er nettopp det som gjør meg drittlei.
Vi har fått tilbud om å gå over til noe som heter Hjemmesykepleien+ , noe nytt som kommunen har startet opp med. Det er på en måte lagt opp som en BPA ordning , de skal hjelpe til med alt jeg trenger. Men jeg klarer bare ikke å se fordelene med det , spesielt siden jeg da vil miste litt av bestemmelsesretten min. Jeg vil ikke få bestemme hvem som skal jobbe her , og ved fravær kan jeg risikere at det kommer noen som ikke har vært her før. I tillegg får jeg ikke bruke assistentene på reiser , og bare det er et stort minus.
Vi skal ha et møte med kommunen så vi får mer informasjon , men jeg må innrømme at det føles litt som å gå fra asken til ilden. Men nok om det , jeg orker ikke tenke for mye på det for da blir jeg gal. Gubben har vært hjemme og det har preget dagen , som vanlig har en forsvarsløs kjerring fått gjennomgå. Uheldigvis var det selvfølgelig dusjedag idag også , men denne gangen gikk det litt roligere for seg. Jeg slapp egentlig billig unna denne gangen , foruten om en nesten drukningsulykke så er jeg fortsatt hel. Så nå sitter jeg her og lurer på hvordan morgendagen vil bli , en finnmarking skal nemlig være hjemme i morgen også..
PS : Tusen takk for alle spørsmål jeg har fått , det er så kjekt å se at dere engasjerer dere. Nå holder jeg på å skape meg et overblikk , så håper jeg at jeg kan få ut et innlegg i morgen med svar.
Kanskje på tide å begynne å ta med “brukere” på avgjørelser, og hvordan ting kan være til beste for de som trenger hjelp. Må ikke være rakettforsvar, for å forstå at å sitte rundt et bord, funksjonsfriske, og ta avgjørelser over hodet på de som trenger hjelp ikke kan fungere maksimalt… Selvfølgelig har de rammer som må følges, men vi ser til stadighet at ting ikke fungerer som det skal. Det til stor irritasjon, og frustrasjon for brukerne. Dette burde dere slippe i en ellers tung hverdag. Skammelig!😠
❤
Jeg forstår at du er i tvil om det vil løse hverdagens utfordringer å gå over til Hjemmesykepleie + Det hadde jeg og vært.
Fordeler vil være at det er kommunen som har ansvaret for å skaffe folk. Jeg tror du da vil få større garanti for at et faktisk dukker opp folk, og at ikke mannen din må ta “vakta” selv. Det gir trygghet Du slipper på den frustrasjonen du føler over at det at du trenger hjelp blir en så stor utfordring for familien din og deres hverdag og arbeidsliv. Det har jo konsekvenser for arbeidsplassen til mannen din når han gang på gang må være hjemme fordi du ikke får den hjelpen du har krav på.
Ulemper er jo at du ikke har styring på hvem som kommer, og antall hjelpere kan fort bli mange.
Jeg vil tro at å være personlig assistent trenger mye spesifikk opplæring på den brukeren du skal være assistent for. Folk er forskjellige og har forskjellige behov og trenger hjelp på forskjellige måter og i ulik grad. Jeg tror det vil værevanskelig å gi alle hjelperne den opplæringen.
Du må og sikre deg at tjenestetilbudet blir det samme, eller i tråd med det du mener du trenger. At du får tildelt de timene med assistanse som du trenger, og ikke kun det som “kommunen har økonomi til å tildele”.
I vår kommune har vi, dessverre, mål om at tilbudet skal være “Godt nok.” Før var gjerne slike måldefinert som “I trygge og gode hender” eller “Pasienten i sentrum” Nå er det altså “Godt nok.”
Mulig tilbudet og nivået er bedre i din kommune. Jeg håper det.
Og pass på å få skriftliggjort det du og kommunen blir enige om, slik at man ikke blir uenige om en måned eller fem.
Ha en god dag.
Ja jeg er skeptisk til å gå over til kommunen , den bestemmelsesretten jeg har idag vil nok mest sannsynlig da forsvinne. Jeg tror også at opplæringen vil forsvinne i et hav av regler , og at jeg da blir nødt til å ta i bruk hjelpemidler som kan svekke mine funksjoner. Jeg har til nå klart meg uten de helt store hjelpemidlene , takheisen henger fortsatt til pynt.
Jeg hadde egentlig tenkt å vente med å gå over til denne ordningen , for så lenge jeg er stabil og klarer å gi opplæring selv så vil jeg gjerne føle at hverdagene fortsatt er mine. Heldigvis er opplæringen her foreløpig enkel å gi da jeg ikke er avhengig av så mange hjelpemidler enda , det jeg sliter med er at når assistentene blir usikker så spør de ikke.
Vi får se hva vi lander på , jeg tror neppe gresset er så mye grønnere på andre siden.
Uansett hva du lander på, slutt ikke å si i fra og slutt ikke å ha styringen i ditt eget liv. Ha en fin helg!!!