Det ble hektisk her på fredag, og det skjønte jeg når gubben kom heseblesende hjem fra jobb.
Det er lenge siden jeg har sett gubben så stresset, og til tross for at jeg prøvde så hadde jeg store problemer med å forstå hva gubben prøvde å fortelle meg. Han minnet mer om en strandet hvalross når han kom løpende inn i stuen, han pustet så tungt at jeg var redd for at han skulle falle om der og da.
Det viste seg at gubben hadde fått en kollega til å påta seg arbeidet med å støpe fast muren gubben hadde satt opp, og det ble plutselig bestemt at det skulle gjøres denne fredagen. Så med pumpebilen på vei opp bakken fikk gubben det veldig travelt, og han var ikke den eneste. En ting er sikkert, når dette uteprosjektet er ferdig må vi invitere naboene på grillparty, det er det minste vi kan gjøre.
For til tross for at det var fredags ettermiddag stilte naboen opp, og jaggu fikk han kjørt seg. I tre timer sto gubben og naboen og staket betong gjennom muren, jeg ble svett bare av å se på. Glosene til gubben når han omsider kom inn den kvelden sa alt, og igjen skjønte jeg at her var det best å holde kjeft. Som den finnmarkingen han er så hoppet han på dette prosjektet uten å tenke på at han er bare en mann, takk og lov for naboene sier jeg bare.
Lørdagen bar preg av fredagens innsats, jeg hørte sukkingen hans allerede før jeg sto opp. Men når naboen plutselig sto i hagen vår med motorsagen i hånda ble det fart i gubben, og like etter forsvant han ut av døra.
Nå skulle alt krattet fjernes, vi er i ferd med å gro igjen her på Breistein. Likevel er jeg glad for at vi har skogen tett på, det nyter vi godt av denne vinteren. Ulempen er at vi de seneste årene har mistet mye utsikt, så i går begynte arbeidet med å fjerne litt skog.
En liten gutt har vært ute hele helgen, til tross for at det til tider har bøttet ned ute så har han og nabobarna trosset været. Uteområdet rett ved siden av huset vårt er et eldorado for ungene her i nabolaget, og i helgen har barna omgjort uteområdet til en bondegård. Det har vært en fryd å følge med på de gjennom stuevinduet, og igjen kjente jeg på en takknemlighet over å bo så tett på naturen. Det er så godt å se at barna trives ute, uansett vær så koser de seg i skogkanten…
Gode naboer er gull verdt! 💕