Pokker altså , omtrent hele jula er ødelagt pga den hersens menstruasjonen. Idag var intet unntak , jeg våknet opp med en dundrende hodepine. Et skikkelig migrene anfall var på vei , og da er det ingenting som hjelper. Ingenting annet enn å legge seg ned for telling , senga har vært min venn i dag. Jeg tror jeg klarte å sitte oppe knappe to timer før jeg måtte krype til korset , og jeg sovnet omtrent med det samme hodet traff puta.
I over to timer var jeg borte , derfor var skuffelsen stor når jeg våknet igjen. For normalt sett så er søvn den beste medisinen mot migrene , et mørkt og kaldt rom pleier å hjelpe på. Men ikke denne gangen , denne gangen våknet jeg med den samme hodepinen. Nå har jeg hatt hodepine til og fra de siste dagene , men idag har den virkelig toppet seg. Det er ikke ofte jeg har migrene anfall lenger , men når de kommer så slår de meg rett ned.
Så det ble ikke den dagen jeg hadde sett for meg , egentlig hadde jeg planer om å komme meg ut idag. Vi hadde noen ærend vi måtte få unna , og et ærend var spesielt viktig. Jeg hadde så lyst til å gå på gravene idag , kjøpe noen kranser og ta meg en runde. Jeg gjør nemlig det hvert år , ingen romjul uten. Egentlig hater jeg det , og i mange år så gikk jeg ikke i det hele tatt. Mest av alt på grunn av at vi flyttet til Vardø , men også fordi gravplassen ikke ga meg noe annet enn kulde og mørke.
Når vi bodde i Vardø så lagde vi vår egen minnemarkering , en mye mer koseligere minnestund enn å gå på en kald grav. Vi tente lys hver kveld , men det ble ekstra mimring når det var bursdag og høytid. Da pleide guttene og jeg krype under dyna sammen , og jeg fortalte de gode historier fra vår tid sammen. Det var jo deres eneste mulighet til å bli kjent med fedrene sine på , jeg satt på verdifull informasjon.
Derfor er ikke guttene heller vant med å gå på graven , og de føler på det samme som meg. En stein kan aldri gi de det de trenger , det er det kun vi med minner som kan gi. Men etter jeg selv ble syk så endret noe seg , en gravplass ble enda viktigere for meg. Derfor prøver jeg å komme meg dit på viktige dager , og spesielt når høytiden er her. Jeg har ikke landet på hva jeg vil gjøre enda , mest sannsynlig så havner jeg også på en gravplass. Jeg vil også få en stein en vakker dag , men om mine kjære vil besøke meg det blir opp til dem. De må finne sin egen måte og minnes på , en som passer dem. Jeg vil uansett være dem nær , de trenger ikke besøke en stein for å finne meg…
I dag går mine tanker til de pårørende som nå lever i uvisshet om deres kjære fortsatt er i live etter det tragiske jordskredet , men også til dem som har mistet sine hjem 💜
❤