Jeg fikk meg en knekk igår når de rundt meg måtte vaske meg nærmest fra topp til tå. Jeg trodde egentlig at det ikke kunne bli verre, at jeg hadde tilpasset meg enhver situasjon, ja helt frem til i går. Det er det mest nedverdigende jeg noengang har opplevd. Jeg følte meg rett og slett skamfull der jeg satt naken og sårbar. For selv om jeg vet at det ikke er min feil, og at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til, så kom den følelsen og den fylte hele meg.
Faktisk så trodde jeg at jeg hadde svelget alle de kameler som er å svelge, men jeg tok feil. Det verste er faktisk tanken på at verre skal det bli, jeg blir bare verre og verre. Heldigvis har jeg en fantastisk mann og profesjonelle assistenter, så når tårene mine kom igår så løste de situasjonen på en fin måte. Det var helt grusomt å kjenne på den følelsen igjen, den skamfulle, nedverdigende, sårbare følelsen av å trenge hjelp, jeg hadde rett og slett glemt den følelsen litt.
For det begynner i det små, tidlig i sykdomsforløpet. Du kjenner du gradvis blir svakere, fingre som ikke vil lystre, en bluse du ikke lenger kan kneppe igjen, eller sminkekosten som føles så tung at du må bruke begge hender for å få det til. Du tvinger deg selv til å gjøre det selv, bruker all din energi på badet hver morgen og kveld, for tanken på hjelp til personlig stell er for vond.
Men du blir gradvis bare dårligere, og så kommer den dagen når du ikke lenger kommer deg opp fra toalettet, og du innser at du må rope på hjelp mens tårene renner ned på ditt kinn. Det tok lang tid for meg å svelge den kamelen, jeg prøvde så lenge jeg bare klarte å klare meg selv, brukte alle mine krefter mens tårene rant i strie strømmer. Ikke nok med at det var tungt å akseptere det som skjedde med meg, enda verre var det å måtte gi fra meg ansvaret for Isak. Det var den største kamelen å svelge.
Etterhvert skjer det noe, du svelger så mange kameler over en periode at maktesløsheten griper deg. Men når den følelsen slipper taket da kommer livet litt tilbake igjen. For sakte men sikkert innser du at det finnes ingen vei utenom, du må ta imot all den hjelp du kan få. Sakte men sikkert innser du at livet ditt ikke er over tross alt.
Men veien dit er fryktelig lang, en lang smertefull vei. For tårene er mange og mørket er altoppslukende, og alt du føler på er maktesløshet og skam. Jeg har vært der, og igår var jeg tilbake i den følelsen igjen. Men til dere som fortsatt er der, til dere som fortsatt lever i denne følelsen. Til dere vil jeg si, det blir bedre på et vis, for når dere en dag klarer å slippe taket, når dere klarer å innfinne dere med deres skjebne. Det er da det skjer, livet kommer tilbake, de små øyeblikkene fylt av glede finner veien tilbake inn i deres hjerter, og dere innser at livet langt i fra er over…
💕
💜