Jeg sitter her med en alvorlig sykdom, så alvorlig at min tid er i ferd med å renne ut. Det blir kanskje for sterk kost for noen, men jeg skal faktisk dø av denne sykdommen og det har jeg på sett og vis slått meg til ro med. Men det er en ting jeg er glad for, det er en ting som jeg er sjeleglad for at jeg har. Jeg har nemlig god psyke. Hadde det ikke vært for psyken min så hadde jeg aldri klart å stå i denne situasjonen, psyken min har reddet meg mang en gang.
Men så blir jeg forbanna, for jeg tenker på alle de som sliter, alle de som trenger hjelp. For hvor er hjelpen når man trenger den, hvor mange dører skal man være nødt til å sparke ned for å møte litt medmenneskelighet?
Vi er bare mennesker, alle trenger litt hjelp på ett eller annet tidspunkt i livet. Jeg har selv opplevd et altoppslukende mørke, jeg har selv opplevd hvordan det er å famle rundt i blinde mens alt er stummende mørkt rundt en selv. Jeg fant veien ut av det selv, jeg måtte selv kjempe meg tilbake til en vanlig hverdag igjen. Men hva med dem som ikke klarer, hva med dem som ikke har krefter?
Det er mange der ute som trenger å få livet satt i perspektiv, det er mange der ute som trenger å bli dratt inn fra kanten som de står og balanserer på. Og la oss være ærlig, dette landet suger på psykisk helse!
Jeg har hørt om de som har prøvd. Prøvd å skaffe seg selv hjelp. Noe av det vanskeligste man gjør som psykisk syk er å gå den dørstokkmila ut for å oppsøke hjelp. Det tærer på alle krefter å måtte innrømme hvor sårbar man egentlig er. Jeg har sett det med egne øyne, sett skuffelsen i ansiktet når legen sender med pasienten en liste over psykologer med en beskjed om å ta grep selv.
Ta grep over eget liv er en umulighet når man har psykiske problemer, man trenger hjelp til å ta grep. Det er når man gjentatte ganger blir avvist av helsevesenet og mennesker rundt en selv at det er fare på ferde, for gjentatte avvisninger fører til at mørket blir enda større.
Jeg har opplevd krise situasjoner flere ganger i løpet av mitt liv, men jeg har ALDRI blitt tilbudt hjelp. Ihvertfall ikke når sjokket var som størst, og det var i de øyeblikkene jeg hadde trengt det som mest.
Dødsfall i familien, alvorlig sykdom, overgrep, diagnoser, vold, mobbing, rus er bare noen av krisene som kan oppstå i en familie. Men hvor er apparatet rundt, hvor er fagpersonene når man trenger de der og da?
Vi lever i et samfunn preget av prestasjon og perfeksjon, men hva hvis man føler man aldri når opp? Hva med dem som føler de aldri er god nok? Det er altfor vanskelig å få den rette hjelpen når man trenger den. Jeg har hørt om mennesker som har tatt selvmord mens de har stått på venteliste for å få hjelp, jeg har hørt om mennesker som har tatt selvmord fordi de er blitt avvist med at det ikke er “alvorlig nok”. Er dette noe vi bare skal finne oss i? Har ikke vi alle et ansvar for å ta vare på hverandre?
Når jeg ble syk så fikk jeg etterhvert et team rundt meg, men hva med mine pårørende? Hva med mine kjære barn? Fortjener ikke de også å bli tatt vare på, fortjener ikke de også å bli sett? Jeg skulle ønske mine kjære også fikk et team rundt seg, et team som kunne hjelpe dem i sorgen både her og nå, men også etter min bortgang.
Jeg har ikke tall på hvor mange dører jeg har skrapt på opp igjennom årene, eller hvor mange etater jeg har vært innom for å prøve å skaffe hjelp til mine egne. Men da var jeg frisk, nå er jeg syk og kan ikke løpe rundt lenger.
Derfor blir jeg forbanna, opprørt og lei meg når jeg ser hvor lite hjelp det er å få der ute. Jeg blir forbanna på et system som åpenbart ikke fungerer, og jeg blir lei meg når jeg tenker på alle de som ikveld kommer til å legge seg med tårer på kinn. Jeg gråter med dere, jeg ser med egne øyne hvor tungt det er. Men dere MÅ vite, dere er ikke alene! Vi har ikke råd til å miste flere, for hvert liv som går tapt så blir vi fattigere.
Så se dere rundt, våg og ta de tøffe spørsmålene, strekk ut en hånd. Det kan være alt som skal til for å redde et liv…
