Av og til tenker jeg det er bedre om jeg flytter, eller at sykdommen går fort.
Det føles som om det var igår jeg fikk livet snudd opp ned,
men nå er jeg på mitt femte år med denne sykdommen.
Spørsmålene er mange og fremtiden uviss, men hva skal man gjøre når man ikke har noe valg.
Alt vi gjør er å vente, lite visste jeg hva ventesorg egentlig var.
Det måtte smelle før jeg forsto, ja det måtte en eksplosjon til før jeg våknet.
ALS er en eksplosjon, en bombe går av i det tre små bokstaver faller.
En hel familie blir rammet, verden går under for alle som er rundt.
Jeg hater ventesorg, noen ganger er den verre enn selve sykdommen.
Noen ganger tenker jeg det hadde vært bedre om jeg var alene,
da slapp jeg i det minste å se en lidelse hver eneste dag.
Derfor tenker jeg noen ganger, kanskje det er bedre om jeg flytter.
Lar de få litt avstand, lære seg og leve sitt liv uten meg.
Kanskje sorgen blir litt lettere da, kanskje hadde ventetiden føltes mindre.
For fremtiden er dyster, et mørkt svart hull venter der fremme.
Jeg har sett en redsel hos en stor sterk mann, og den redselen er stor.
Men vente er alt vi kan gjøre, vente på det som vi vet kommer.
Likevel håper jeg, ber om at et mirakel kan skje.
Ikveld som alle andre kvelder, så lukker jeg mine øyne.
Jeg ber om det samme hver kveld, la meg våkne imorgen og innse at det hele var en drøm….
