Etter jeg fikk denne diagnosen for fire år siden har jeg drømt mye. Egentlig har jeg alltid vært et drømme menneske, natt eller dag, det spilte ingen rolle, for i en drømmeverden var alt mulig. I mine drømmer fant jeg både mot og styrke, og jeg dro med meg den styrken ut i det virkelige liv.For i våre drømmer er ingenting umulig, og når jeg følte livet buttet i mot, så satte jeg på musikk, lukket øynene og drømte meg vekk til et bedre sted.
Men etter jeg ble syk, så har jeg drømt den samme drømmen omtrent hver eneste natt. En drøm som forfølger meg når mørket kommer sigende, en drøm om en bedre virkelighet. Den starter og avslutter på den samme måten hver gang, en drøm om meg selv og et bedre liv.
Dette er min drøm 🧡
Jeg bråvåkner. Klam og svett ligger jeg i mørket og føler på at noe ikke stemmer. Det er noe som er annerledes. Kroppen min sitrer, små støt går gjennom kroppen. Det gjør ikke vondt, det føles mer ut som små lette fjær som kiler meg under huden. Stadig beveger støtene seg oppover, det begynner i tærne og de vandrer rundt til hver eneste kroppsdel. Det er som om de er på et oppdrag, målbevisst beveger de seg hurtig rundt.
Jeg ligger helt stille, lurer på hva som skjer, kanskje jeg begynner å bli dårligere? Med ett stopper det, jeg ligger fortsatt stille, men denne gangen venter jeg. Det er mørkt i rommet, alle ligger og sover, ja alle utenom meg.
Stillheten er til å ta og føle på. Jeg føler meg redd, redd for hva som skjer med meg, redd for hva jeg nettopp har følt. Jeg tør nesten ikke puste, jeg bare ligger der og venter. Men ingenting skjer, sitringen har sluttet, ingen flere støt, hadde jeg bare drømt?
Jeg føler hvordan kroppen sakte faller til ro, sakte men sikkert kommer pusten tilbake. Jeg snur meg på siden og puster lettet ut, det var nok bare en drøm. Vent nå litt! Jeg kan jo ikke snu meg, jeg er jo syk!!!
Jeg stivner til,er jeg egentlig våken?? Venstrearmen holder et godt tak rundt hodeputen, jeg prøver forsiktig å bevege på fingrene. Jeg kan nesten ikke tro det jeg ser, de beveger seg så lett i skjønn harmoni, jeg trenger ikke anstrenge meg engang. Jeg blinker med øynene, kniper de igjen og igjen.
Nå prøver jeg å bevege foten, trekker den sakte opp under kroppen, den beveger seg like enkelt som fingrene, nå begynner jeg å smile litt forsiktig for meg selv. Kanskje jeg skal tørre å prøve, jeg har jo ingenting å tape uansett. Jeg teller saaakte inni meg, ” 1..2…2,5…3!!
Med ett sitter jeg på sengekanten, beina er godt plantet i bakken, jeg kan kjenne det kalde gulvet under mine føtter. Nå begynner tårene mine og renne, jeg reiser meg opp. Jeg kan ikke tro det!! Jeg er ikke ustø engang, det er som om alle musklene har gjenoppstått, de har fått ny styrke!!
Men nå får jeg det plutselig travelt. For tenk om dette bare er midlertidig, jeg har kun en tanke i hodet, jeg må skynde meg! Jeg løper bort til klesskapet, hiver på meg en lang T-skjorte og idet jeg lukker skapdøren, så ser jeg meg i speilet for første gang oppreist på fire år.
Jeg vet hva jeg skal, jeg tar fatt på trappen opp til andre etasje der de andre ligger trygt og sover. Jeg stiller meg opp i gangen, trekker pusten, føler hvordan luften finner veien dypt ned i lungene mine, og jeg lager et kjempebrøl.. “JAAAAAADAAAAA!! “ roper jeg så høyt jeg bare kan, faktisk blir jeg litt paff selv av å høre min egen stemme. Dørene går omtrent opp i takt, jeg ser redselen i øynene på hver enkel av dem, og Isak som gjemmer seg skrekkslagen bak sin store sterke pappa.
Solen er på vei opp, de første solstrålene finner veien til huset med det rare i. Drømmen min ender der i tett omfavnelse med mine kjære. Jeg vender tilbake til virkeligheten, og innser at det hele var en drøm, men en fin drøm. En slik drøm man ikke vil våkne opp fra, en drøm jeg stadig vender tilbake til. Men kanskje en dag mine kjære, kanskje i et annet liv. Da skal vi være lykkelige, da skal vi være sammen, og da skal mamma være frisk…
