Mammahjertet sprekker av stolthet…

I litt over et år nå har en liten gutt gått på Taekwondo, og i løpet av dette året har han vært med på seks graderinger og to klubbmesterskap. Han har nå grønt belte med blå stripe, og klarer han neste gradering får han blått belte. Det er det han trener til nå, for han vil så gjerne klare neste gradering.

Men i dag var det noe helt annet en liten gutt gledet seg til, han skulle være med på sitt andre klubb mesterskap. Der hadde han tre valg, han kunne enten velge å delta i en av kategoriene som var mønster, hinderløype og kamp, eller så kunne han melde seg opp til alle kategoriene. En liten gutt valgte det siste, han skulle være med på alt!

Dessverre kunne ikke jeg være med, lokalet er ikke tilrettelagt for oss som sitter i rullestol. Jeg har ikke sjans til å få rullestolen opp trappa, og siden det ikke er heis der så kommer jeg meg ingen vei. Men min mann fikk i oppgave å dokumentere det hele, og når mine foreldre også heiv seg med fikk en liten gutt en god heiagjeng som kunne gi han støtte og oppmuntring.

Men det skulle vise seg at en liten gutt slettes ikke trengte noen form for oppmuntring, han gikk “all in” fra begynnelsen av. Hinderløypen raste han gjennom, og når han hadde gjennomført mønsteret fikk han gode tilbakemeldinger. Det eneste som gjensto nå var å gå kamp, og i dag skulle han gå i kamp mot en som var mye eldre og som hadde rødt belte.

En liten gutt på åtte år kunne ikke brydd seg mindre om at vedkommende var mye eldre, han “danset” rundt henne og ga henne god motstand. Jeg kjente mammahjertet vokse av stolthet når jeg så filmen, det er ingen tvil om at en liten gutt har en enorm stå på vilje. Det var en stolt gutt som kom hjem med medalje i dag, medalje nr to på et år. Jeg kunne ikke vært mer stolt enn jeg er i dag, og i dag sprekker mammahjertet av stolthet…