Må vi bestandig hovere??

Det florerer av blogginnlegg, reportasjer og debattinnlegg nå etter et selvmord brått fikk Norges befolkning til å våkne. For selvmord har den effekten, det gjør noe med folk. Jeg vet av erfaring hvor vondt det gjør, hvilket tomrom man sitter igjen med, og en følelse av maktesløshet rammer hardt og brutalt.

Nå har det norske folk våknet, debatten om hvem som har ansvar florerer i både blogginnlegg og medieoppslag. Jeg er den første til å si at en debatt trenger vi, men er det nødvendig å spa frem gammel dritt, er det nødvendig å rette pekefingeren, må vi bestandig hovere?? 

For Guds skyld, mannen er ikke kommet i jorda enda, familien er i dyp sorg, tre barn har fått ødelagt en høytid for alltid, men det stopper ikke enkelte fra å rette ut pekefingeren. Jeg leser utsagn som, “hets og sjikanering”, “er det norske folk mobbere”, “hvorfor vente til til døden rammer”! 

Jeg er stolt over å være en del av samfunnet når jeg ser omsorgen og varmen vi viser overfor de etterlatte, jeg er ikke like stolt når jeg ser pekefingeren kommer frem. For hvem gir oss rett til å dømme, hvem gir oss rett til å hovere. Jeg vil gjerne se den personen som aldri har forhåndsdømt noen, jeg vil gjerne se den personen som aldri har slengt ut en skeiv kommentar om noen uten å vite den hele og sanne historien.

Jeg har gjort det, du har gjort det, ja vi alle har gjort det!! Så med hvilken rett har vi til å bruke pekefingeren, vi er jo tross alt bare mennesker i bunn. Hvert år dør det flere i selvmord enn i trafikken, det sier litt om problemet vi står overfor. Er det ikke da mer naturlig å diskutere hva vi kan gjøre for å forhindre det? Burde vi ikke heller sette søkelyset på psykisk helse og behandling?

Som sagt, jeg er for en debatt, jeg er glad for at vi endelig begynner å prate om et tema som har vært tabubelagt i lengre tid. Men alt til sin tid mener jeg, og den tiden er ikke nå.

For nå trenger en familie ro til å sørge, de trenger støtte og varme. De trenger tid til bearbeidelse, og gode tanker i ett altoppslukende mørke. Det kan vi bidra med, vi kan vise at som samfunn så står vi stødig bak deres rygg. Vi kan sende gode tanker og ord, vi kan tenne lys for å vise at vi er der. Vi kan vise at vi sørger med dem.

Men vær så snill, Vent med å rette pekefingeren, la oss la være å dømme. For vi må ikke glemme det viktigste, vi har mistet en av våre , en stjerne er slukket. Så la oss nå fortsette der vi begynte, la oss slå ring om de som trenger det mest, la oss vise kjærlighet….

Hvil i fred Ari Behn, du vil aldri bli glemt 💜💜

Fotograf: Ingunn Johanna Skaar