Livet er en endeløs kamp…

Jeg hører hvordan bekken bruser bak meg, et vitnesbyrd om alt regnet som har kommet de siste dagene. Jorden er våt og fuktig, gresset bærer på små duggdråper fra nattens siste regnskyll. Morgensolen er på vei opp bak fjellene, dagens første solstråler lyser opp en liten stue. Det er helt stille i huset, det er bare noen minutter siden min mann kjørte av gårde for å levere en liten gutt på skolen.

Fire hvite vegger omfavner meg, de samme hvite veggene som har hørt tankene mine de siste åtte årene. Tanker jeg ikke deler med noen, tanker som bare slippes fri når jeg er alene med fire hvite vegger. De samme hvite vegger som jeg ser hver dag, og de bærer på ord som jeg finner styrke til å bære på selv. Tre små bokstaver endret livet mitt, for åtte år siden ble livet mitt snudd på hodet.

Den dagen jeg fikk diagnosen mistet jeg det viktigste et menneske kan ha, privatlivet mitt forsvant i det sekundet tre små bokstaver rammet. Selv etter åtte år med denne sykdommen føler jeg på det, livet uten privatliv er tøft. Livet som et selvstendig menneske er over, jeg husker enda hvor liten jeg følte meg den første gangen jeg trengte hjelp på toalettet.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Fire hvite vegger har blitt forandret til et åpent landskap, den friske luften omfavner meg i det jeg kommer ut. Stillheten er forduftet, en brusende bekk har tatt over. Gradestokken viser 20 grader men jeg kjenner at solstrålene har blitt svakere, og for hver dag som går blir de svakere. Litt som meg, jeg kjenner at jeg blir litt svakere for hver dag som går.

I et lite øyeblikk føler jeg meg fredfull, i et lite øyeblikk er jeg meg selv igjen. Tre små bokstaver har tatt over livet mitt, livet har blitt til en endeløs kamp. Jeg mistet en stor del av meg når tre små bokstaver rammet, en del jeg aldri får tilbake. Hver eneste dag savner jeg min egen selvstendighet, hver dag savner jeg hun som en gang var. Men i små øyeblikk dukker hun opp igjen, og i de øyeblikkene er jeg fri igjen…