“Legg ned stridsøksa”

Helt siden jeg gikk ut av fødestuen for fem år siden har jeg kjempet , kjempet for å være her lengst mulig med alle mine og spesielt en nyfødt gutt.
Når jeg sto der med en liten gutt i armene ante jeg ingenting om hva som ventet meg , en “bedøvet” fot skulle bli starten på et langt mareritt.

Alene satt jeg på et lite grått kontor da beskjeden kom , “du skal dø” ga ekko i en lang korridor i det jeg forlot et lite grått kontor.
Mørket var så altoppslukende at hjernen gikk i svart , det siste jeg tenkte på var rettigheter og søknader, naive meg trodde at alt skulle falle på plass av seg selv.
For jeg var jo døende , det måtte jo være en god nok grunn.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg har fortrengt mye fra den dagen , men en drosjetur har brent seg fast i mitt minne. I en drosje med tre andre pasienter ble jeg sendt hjem , alt jeg tenkte var “ikke bryt sammen nå!”  
Men når vi nærmet oss et lite grått hus kom tårene , tanken på barna som satt i total uvisshet på skole og barnehage fikk klumpen i halsen til å vokse.

Fem år er nå gått , mine øyne ser nå det jeg ikke så den gangen.
Det gikk ikke lang tid før jeg innså at en dødelig sykdom ikke var nok , stridsøksen måtte hentes frem igjen og igjen.
Jeg måtte krangle meg til en BPA ordning , jeg måtte purre på å få en ansvarsgruppe på plass. Psykolog kom ikke opp som et tema engang den første tiden , og hjemmesykepleie kunne jeg glemme hvis jeg ville ha BPA.

Jeg ble frarøvet det som skulle være min lykkeligste tid , jeg satt i trappa oppløst i tårer over at jeg ikke klarte å komme meg opp til min seks måneder gamle gutt , men kommunen mente fortsatt at jeg ikke var syk nok til å få hjelp.
Mine kamper har vært mange , alt jeg har idag har jeg svettet for. Jeg fikk til slutt både BPA og hjemmesykepleie , takket være media vant jeg frem.

Men ingenting av dette hadde gått hvis jeg ikke hadde klart å ta frem stridsøksen , en indre stridsøks for meg og for mine.
Derfor blir jeg provosert når jeg får kommentarer om å legge den ned , heller bruke tiden min på det som betyr noe. De får det til å høres ut som at jeg har et valg , at jeg bare kan la være å kjempe så vil alt ordne seg. Men det de ikke skjønner er at det finnes ikke noe valg , for at jeg SKAL få kunne bruke tiden min på det jeg vil så må jeg kjempe mot systemet.

Jeg kjemper nemlig ikke bare for meg selv , jeg kjemper for min familie også. Kjemper for at min mann skal få avlastning , både hjemme og når vi er på tur. Jeg kjemper for mine barn som har lyst til å ha mor med seg på aktiviteter , uten at vi er avhengig av far hele tiden. Jeg skulle gjerne ha lagt ned stridsøksen og bare gitt blaffen , men da må jeg også ofre min tid med familien.

Så ikke be meg om å legge ned stridsøksen , ikke skriv det i en kommentar som om jeg har et valg. Jeg nekter å ofre min tid med familien , jeg nekter å bare sitte hjemme uten mulighet til å oppleve nye ting. Da kunne jeg like godt flyttet ut , bodd på et eldrehjem og fått besøk hver uke. Alt jeg ønsker er å leve sammen med mine den siste tiden , lage nye minner som de kan se tilbake på. Derfor kjemper jeg , stridsøksen er fortsatt hevet den dag i dag….