“Jeg skulle ønske mamma”

Jeg får de daglig, hver dag kommer det små stikk som får klumpen i halsen til å vokse. Små stikk som påminner meg om virkeligheten, en virkelighet jeg mer enn gjerne skulle vært foruten. For sorgen over fremtiden er så altoppslukende, den river meg i stykker bit for bit.

Gudene skal vite at det har vært en kamp, jeg har virkelig måtte kjempe mot indre demoner for å komme dit jeg er idag. For det tok tid og akseptere min skjebne, tid jeg egentlig ikke hadde. Kroppen ble stadig dårligere men hodet hang ikke med, jeg ville ikke godta min nye virkelighet.

Men det har jeg klart nå, og for meg er det en seier i seg selv. Likevel forblir sorgen der, og den sorgen må jeg leve med til det siste. For jeg ser den rundt meg, den dukker opp uansett hva jeg gjør. Jeg hører den i små ord, og jeg ser den i små øyne. Mine kjære sørger over meg, og den sorgen er den tyngste å bære.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det stikker meg i hjertet hver gang jeg hører sorgen i stemmen deres , som en kniv gir den meg nådeløse støt. Noen ganger føler jeg at hele hjertet blir revet ut av brystet på meg , og at jeg blir stående å se på at det blir revet ifra hverandre bit for bit. Smerten er uholdbar noen ganger , og den kan faktisk ikke beskrives.

Igår kom det igjen, og denne gangen kom sorgen fra det minste hjertet i familien. Lite av størrelse men likevel så stort , jeg må innse at sorgen har funnet veien til minstemann også. For mens de største sørger over den mammaen de har mistet , så sørger han over den mammaen han aldri kommer til å få.

For hver dag som går så innser han det litt etter litt , hans verden er i ferd med å endres. Han ser det når andre mammaer henter sine barn i barnehagen , han merker det når andre må plastre hans knær. Små ord kommer ut av hans munn , små ord som gir meg nådeløse støt.

“Jeg skulle ønske du kunne hoppe med meg mamma , da kunne vi hatt det gøy”, sa han der han sto på trampolinen. En liten gutt har oppdaget at hans hverdag ikke er lik alle andre sin , hans mamma har store begrensninger.

Derfor feller jeg noen tårer idag , små tårer for en virkelighet ingen av oss vil ha. Jeg skulle også ønske, et ønske om at at dette kun var en drøm. Men jeg våkner stadig opp til et mareritt , og jeg blir påminnet om det hver eneste dag…